En helt ny avslutning

Har du vært inne på Instagram eller Facebook-siden til Stiftelsen Arkivet siden sist, har du kanskje fått med deg at et tre har funnet veien inn i kjelleren her på Arkivet. Klikker du her, eller på bildet, får du se en liten video av jobben med å få den på plass. Det er fredseika som har slått røtter i det som for ikke mange ukene siden var et auditorium, og årsaken til at den står her heter Trond Henning Monan.

Skjermbilde 2016-02-09 kl. 14.21.24I dag er det nøyaktig to måneder til åpning av Brennpunkt Arkivet 9. april, samme dag som alarmen gikk på Odderøya og Kristiansand fikk sitt første møte med krigen for snart 76 år siden. Hver uke tar vi et nytt steg bort fra det som pleide å være. Både landet vårt slik det opplevdes i krigstid, og slik vi pleide å formidle den i kjelleren vår. Det å bruke historien om andre verdenskrig i en utstilling kan høres så enkelt ut – det er jo bare å fortelle det sånn som det var – men sånn er det ikke. Det er mange valg som må tas, og de valgene som blir tatt vil alltid reflektere verdier og behov i nåtiden. Verdier og behov endrer seg i løpet av den tiden en permanent utstilling som vår blir stående, og når en ny skal bli til, ser verden rundt den annerledes ut. Det er ikke bare å gjøre som man alltid har gjort og forvente at det skal fungere denne gangen også.

IMG_5150

DET GAMLE AUDITORIET: Sitteplassene er tatt bort, og et tre har kommet inn siden det så slik ut her inne. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Når historien blir tatt i bruk på den måten vi tar den i bruk i en utstilling, eller en lærer tar den i bruk i et klasserom, er det nødvendig å se bruken i lys av et behov. Hvilke behov er det egentlig den skal være et svar på, og hvorfor gjør vi det egentlig? Vi skal lære deg, som publikum, noe om krigen, og vi skal minnes det som hendte og dem som stod midt oppi det, men det handler også om å knytte fortid sammen med nåtid; om at du skal se en sammenheng mellom det som skjer i samfunnet vårt i dag og det som skjedde da. Vi må kjenne igjen utfordringene vi står overfor for å kunne arbeide mot at ikke det samme skje igjen.

Det gamle auditoriet, rommet med den nye fredseika, blir det siste rommet i Brennpunkt Arkivet. Det kunstner Trond Henning Monan holder på med nå, er å skape den opplevelsen som også blir den naturlige avslutningen på et besøk i kjelleren, og fra det lille glimtet du har fått se nå forstår du det nok; det handler om overgangen til fredstid, og det blir en annerledes opplevelse. Her blir det rom for å involvere seg. Og nå som vi går en fremtid helt uten tidsvitner i møte, blir det enda viktigere å ha andre måter å huske på og andre påminnelser om nødvendigheten av vende blikket bakover – og ikke bare fremover. For vi trenger slike anledninger til å tenke gjennom hva fred innebærer, og at freden ikke varer uten at vi jobber for den.

Et skritt nærmere

En ny uke har gått, det har blitt februar og tiden er kommet for at de første treflatene med informasjon om aksjoner i krigsårene sendes til produksjon. Designet er det utstillingsdesigner Christine Lohre og grafisk designer Stian Berger som har stått for, og det er ingen tvil om at den jobben har ligget i de beste hender; det er et nytt og fresht Handlingsrommet dere får se når alt er klart.

IMG_1015

I PAPPESKER: Her ligger det lagret, det som var en del av motstandssalen som i disse dager er i ferd med å bli til Handlingsrommet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Veggene i det nye Handlingsrommet kommer til å fungere som en tidslinje, og dere som kommer innom for et besøk får blant annet lese mer om Norges Frihetsbevegelse, motstandsnettverket som ble dannet av den østerrikske soldaten Friedrich Leinböck-Winter, Kongeblomstaksjonen og forfølgelsen av jødene i Agder. I forrige uke ble den offisielle minnedagen for Holocaust, 27. januar, markert, og alle niendeklassingene i Kristiansand og Arendal fikk muligheten til å komme for å høre Edith Notowicz fortelle sin historie. Edith Notowizc overlevde Auschwitz, og her på Aktive Fredsreiser kan du lese mer om hvordan livet ble for Edith da tyskerne tok kontrollen over Ungarn og utryddelsen av jødene ble satt i system.

766 norske jøder ble enten drept eller døde som følge av masseutryddelsespolitikken nazistene førte. Ingen av de syv jødene som bodde i Agder i 1940 var blant de 766 som aldri fikk oppleve at krigen og nazistenes maktpolitikk tok slutt, men også de fikk merke forfølgelsen. Paul Schles, Grete Doller, Friedrich Doller, Viktor Fischer og Bernhard Kletzewski ble arrestert. Marianne Hauke fra Oddernes kom seg unna til Sverige, og Gisela Wilmersdoerffer unngikk arrestasjon og deportasjon etter at en lege reddet henne med en legeattest som sa at reisen til Oslo trolig ville få alvorlige konsekvenser for helsen hennes.

Seks millioner jøder mistet livet under holocaust. Når det i utgangspunktet er vanskelig å forstå hvordan et menneske kan ønske et annet menneske vondt uten annen forklaring at den ene er jøde, blir det umulig å skjønne en utryddelsespolitikk som sikret at man i løpet av bare få år klarte å avslutte seks millioner liv av samme grunn. Tallet dekker ikke en gang de andre gruppene, minoritetene, som ble offer for den samme politikken. Blant dem var sigøynerne, de homofile og de funksjonshemmede. Det er et usikkert tall, men om 11 millioner stemmer eller ikke, betyr det likevel millioner av føtter som ikke fikk gå flere skritt, og millioner av øyne som ble lukket for godt, fordi millioner av mennesker ikke ble ansett å ha livets rett.

De syv jødene på Agder som blir nevnt i Handlingsrommet overlevde holocaust, men utgjør like fullt en del av historien om nazistenes forsøk på å utrydde en hel folkegruppe; en liten del bestående av syv skjebner, som kanskje kan gi en inngang til å forstå hva det innebar å tilhøre feil fellesskap i de årene nazistene satt ved makten.

En titt i kulissene

En måned har gått, og mens snøen har lagt seg og vinteren har slått seg til ro utenfor, har det rukket å skje mye innenfor dørene på Arkivet. En etterlengtet overlevering av gjenstander som skal brukes i Brennpunkt Arkivet fant sted i dag, og nå har det aller meste i forhold til hvordan kjelleren blir seende ut falt på plass.IMG_1005

OVERLEVERING: Gunvald Tomstads uniform var blant det som ble overlevert til Arkivet av Tomstads sønn i dag. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Nesten alt det som en gang stod i motstandssalen har blitt pakket ned og ryddet bort, og det ser ikke lenger ut slik det gjorde her. Nå ser det slik ut, idet siste rest er i ferd med å tas ut:IMG_1055

Og jobben med å rydde bort materialene etter at gjenstandene i de gamle monterne er pakket bort, er det blant annet disse trivelige karene som har tatt seg av: IMG_1043

I auditoriet har det også skjedd saker og ting, og det som så slik ut i dagene før jul: IMG_5154

Det ser slik ut, ganske nøyaktig én måned senere: IMG_1028

Her går det unna, og det gamle forsvinner i full fart mens det nye er like rundt hjørnet. De siste detaljene i forhold til design er på øyeblikket på plass, og i neste uke blir det klart hvordan alle delene av kjelleren skal se ut. Mange flinke mennesker er involvert i denne prosessen, og det liten tvil om at det er god grunn til å glede seg til å se hva som kommer ut i andre enden til våren. Nå er vi også tilbake på bloggen, og det betyr at dere kan titte innom for oppdateringer på alt det som skal skje hver uke fremover. Vi gleder oss!

Et siste besøk

Nå er det på øyeblikket over. Snart har årets siste besøkende vært innom, og når 2015 har blitt til 2016 skal alt som står i den gamle motstandssalen pakkes ned og settes bort. Vi har tatt en siste runde i dagens utstilling for å ta bilder, nå som det snart er siste gang vi får se den. Det er en liten stund siden dere som leser her inne har fått se bilder fra kjelleren, så i dag skal dere også få en liten titt, for neste gang dere kommer innom for et besøk i Vesterveien 4 er det noe helt annet som møter dere på innsiden av kjellerdøra. Dette blir spennende. Snart er det ingen vei tilbake, og om ikke lenge er en liten epoke i vår egen historie over. Nå begynner vi på et nytt kapittel, ett det har blitt jobbet med lenge, og mens dere venter på at den nye utstillingen skal åpne kan dere bla dere nedover dette blogginnlegget, se på bildene og ta et farvel med den gamle sammen med oss.

Fra motstandssalen som skal bli til handlingsrommet:IMG_4727

IMG_4996

Skjermbilde 2015-12-15 kl. 17.50.29

IMG_5025Fra cellene og torturkammeret:IMG_5047IMG_5054IMG_5080

Fra Kerners kontor og korridoren:
IMG_5116IMG_5091Skjermbilde 2015-12-15 kl. 18.09.05IMG_5162FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

God jul og takk for følget – så ses vi igjen her inne til neste år!

Førjulstid

Det første lille teppet med nysnø ble liggende noen kjølige morgentimer denne mandagen, før den ble borte igjen og alt som er igjen er en kuldegrad og et lite håp om et gjensyn med snø i håret før jul. Frosten ligger på frontruta før sola står opp, priskrigen har sørget for at butikkhyllene er tomme for julepølse og grøtris før man rekker å hente handlevogna, og gatene i Kristiansand er fulle av julelys, julegavetips, travle mennesker med hendene fulle av bæreposer og lukten av brente mandler. Det er jul om ti dager. Noen blir stresset bare av tanken. Noen gruer seg. Noen nyter, noen gleder seg og noen har hatt julestemning siden den aller første kakemannen kom i handelen i slutten av september.IMG_4949

KRISTIANSAND: Nysnø i Markens, ti dager før jul. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Noen gleder seg til nyttår, fordi starten på et nytt år betyr nye begynnelser, nye muligheter og nye eventyr. Noen ser frem til det nye året, fordi det betyr at jula endelig er overstått og at det ikke er like mye å grue seg til lenger. En måned fylt med julekakebaking, julehandel, julegaver, juleselskaper, julebord, julekalendere, julefilmer, julelys og juletrær kan gjøre vondt om alt den blir er en sår påminnelse om det som mangler; en venn å se julefilmene sammen med, en familie å dele julemiddagen med eller kolleger å nyte et julebord med. Noen kjenner på utilstrekkelighet, når svoren på ribba ikke blir sprø, når kakemennene blir murstein og barnålene på juletreet drysser på lillejulaften. Når man ikke har råd til kalendergaver til de minste, når kontoen blir tom lenge før alt er krysset av på handelista og når man ikke kan gi det andre kan gi.

Historiker Guri Hjeltnes har skrevet mye om hverdagslivet under krigen; en hverdag preget av reguleringer og begrensninger, under en okkupasjonsmakt som forsøkte å lukke landet og kutte tilførsel av alt fra mat til nyheter. Man måtte bli kreativ og finne nye måter å skaffe seg det man trengte på. Siden den gang har livet blitt et helt annet her hjemme, og for mange handler ikke det å ikke ha penger om å ikke ha råd til noe; det handler om å ikke ha råd til alt. Det handler om å ikke kunne bytte ut fjorårets vinterjakke med en ny, eller å måtte la bilen stå litt og investere i et busskort. Mange av oss har ikke vært nødt til å være mer kreative enn at vi baker brødet selv istedenfor å kjøpe det. Vi har kanskje kjent på å mangle noe, men det vi mangler er ikke det vi trenger – det er det vi har lyst på. Det som kunne vært kjekt å ha.

Det er ti dager til jul, og det er tid for å skille mellom det man trenger og det man ikke trenger og dele av det som blir til overs; uansett om det er tid, penger, medmenneskelighet, julemat eller en flaske med julebrus. Det er tid for å se seg litt ekstra rundt, gi en ekstra klem og spørre en ekstra gang om det finnes noe man kan hjelpe med. Vi har så mye. Vi har trygghet og vi har velstand, og det er lett å glemme det litt mens man spiser kakemenn og løper rundt med bæreposer, at det finnes noen som ikke gjør det samme og som trenger at vi ser dem. Det finnes noen som har det vanskelig nå, ti dager før jul, og vi kan dele, inkludere, involvere, bidra med det vi har, ta vare på og gjøre noe med det.

Sørlandets Rinnan

Historien om Henry Rinnan og Rinnanbanden er kjent for mange. Nordmannen som gikk i Gestapos tjeneste her til lands under krigen og som sammen med sin gruppe stod ansvarlig for at over 80 mennesker ble drept og at flere hundre ble utsatt for tortur. Under dekknavn infiltrerte gruppen motstandsbevegelsen i midt-Norge. Den tilliten de fikk gjennom å delta i motstandsarbeidet ble utnyttet til å avsløre, arrestere, og torturere og ta livet av medlemmer av motstandsnettverket. Henry Rinnan var skyld i store menneskelige lidelser mens han arbeidet på tyskernes side, og nettopp derfor har paralleller blitt trukket til Ole Wehus.

eilertsen_wehus-200Kristiansanderen Ole Wehus har sammen med Henry Rinnan blitt husket som en av de aller verste torturistene under andre verdenskrig. I april 1942 ble han ansatt som politibetjent i Statspolitiet. Statspolitiets avdeling i Kristiansand arbeidet tett med det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet, og Ole Wehus tok aktivt i bruk «skjerpede forhør» i det han anså som sin aller viktigste oppgave. Han skulle avsløre dem som drev med motstandsarbeid på Sørlandet. Mange brutale torturmetoder og torturredskaper ble tatt i bruk i forsøket på å få de arresterte til å prate.

Da Wehus’ sak kom for retten halvannet år etter krigens slutt, stod han tiltalt for over 40 tilfeller av tortur. I tillegg inneholdt tiltalen to tilfeller av medvirkning til drap. En av dem som mistet livet som følge av den voldsomme mishandlingen var Pål Eiken. Han omtalte Ole Wehus som den som hadde vært aller verst. Flere døde også i konsentrasjonsleirene de ble sendt til. I kjelleren på Arkivet i dag kan besøkende lese Ole Wehus sitt navn på andre plass på lista over dem som var involvert i flest tilfeller av tortur; kun Lipicki var involvert i flere. Wehus ble dømt i Agder lagmannsrett, og i dommen beskrives det hvordan han og kollegene tok i bruk både gummikøller, fjærkøller, batonger, lærpisk, skruklemmer, håndjern og stråleovner i sine avhør.

Wehus ble dømt til livstid, men dommen ble anket til Høyesterett. Dommen ble skjerpet, og Wehus ble én av de 44 som under landssvikoppgjøret ble dømt til døden av Høyesterett. 37 år gammel, den 10. mars. 1947, ble han henrettet på Akershus festning i Oslo for sine forbrytelser. Mer om saken mot Ole Wehus kan du lese her, hos Riksarkivet. Korridoren i Gestapokjelleren på Arkivet er viet gestapistene, de norske hjelperne og deres brutale handlinger mot motstandsmenn og motstandskvinner. I morgen er det én måned igjen til vi stenger ned kjelleren for å ta fatt på Brennpunkt Arkivet. I mellomtiden er det nok av tid til et besøk, i en tid hvor en påminnelse om at det å trekke slutninger om andre menneskers indre basert på deres ytre ikke gir mening synes å være nødvendig. Grusomhet kommer i mange utgaver. Det samme gjør medmenneskelighet og mot.

“Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.»

Nesten hundre tilfeller av tortur var Hauptsturmführer Rudolf Kerner, lederen av skrekkens hus, involvert i. Den grove torturen som tok livet av motstandsmann Pål Eiken, bonden fra Eiken i Vest-Agder, var det Kerner som beordret. Pål Eiken døde på sykehus i Kristiansand 1. april 1944. Den grove volden han hadde blitt utsatt for hadde gitt ham urinforgiftning, og 1. april 1944 ble dagen da det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet fikk sitt første dødsoffer på samvittigheten.

Historien om Pål Eiken er historien om en høyt respektert og betrodd mann. paal_eikenDa krigen kom til landet var han ordfører i hjembygda Eiken. I 1941 sørget okkupasjonsmakten for å sette en stopper for hans karriere som ordfører, og Pål Eiken fikk en sentral rolle i major Arne Laudals militærorganisasjon. Det var under opprullingen av denne at sikkerhetspolitiet ble kjent med hva han hadde gjort; han hadde hjulpet kommandosoldater fra England. Han hadde vært med på å skaffe dem mat og overnatting og tatt imot våpen, og sikkerhetspolitiet ville vite hvor våpenlageret var. Natt til 21. mars ble han arrestert.

Mishandlingen begynte allerede på vei fra Eiken til Kristiansand, i huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn. De ti dagene som fulgte ble han utsatt for de groveste formene for tortur av gestapistene. Med to til tre dagers mellomrom ble han avhørt tre ganger av Kerner, men gestapistene fikk aldri de avsløringene de ønsket. Pål Eiken sa aldri noe om sine egne handlinger, og de fikk aldri navn på medarbeidere ut av ham. Før han døde, ba han om at de som hadde mishandlet ham måtte tilgis. De visste ikke hva de gjorde.

En av de norske fangevokterne fortalte i sin vitneforklaring etter krigen at den som hadde mishandlet Pål Eiken aller verst under tiden på Arkivet, var nordmannen Ole Wehus. Ole Wehus var en av mellom 80 og 90 nordmenn som samarbeidet med sikkerhetspolitiet på Arkivet, og historien om Pål Eiken viser hvordan både samhold og splittelse preget den norske befolkningen under krigen. Pål Eiken og Ole Wehus gir ansikt til to vidt forskjellige valg; de kjempet på hver sin side. Begge historiene har fått sine rettmessige plasser i dagens kjellerutstilling, på hver sin side av korridoren, og stilt overfor de brutale handlingene Wehus stod for er det enda litt lettere å se hvor viktig det er å fortsette å minnes Pål Eiken; hans død var unødvendig, men den var på ingen måte forgjeves.