«Du satsa alt, men nå har du ofra alt»

«Under okkupasjonen måtte Gunvald Tomstad ta på seg en byrde, som ingen kunne bære uten å bli merket for livet; hvis de i det hele tatt fikk overleve.»

Slik innleder forfatter Per Hansson sin bok, Det største spillet, om Gunvald Tomstad; sørlendingen som gikk fra å leve et fredelig liv som bonde og typograf til å leve et livsfarlig dobbeltliv under krigen. Offisielt stod han i spissen for et lokalt NS-lag. I det skjulte var han motstandsmann. Når en melding som bidro til å sette i gang jakten på Bismarck, et av Tysklands kraftigste slagskip, nådde den allierte overkommandoen, var det ifølge Hansson Tomstad som stod utenfor døren på loftsrommet den ble sendt fra og holdt vakt.IMG_1009

FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Historien om etteretningsnettverket Tomstad ble en del av begynner en januarkveld i 1941. Måneden etter ble Helle i Flekkefjord, gården han arvet fra sin morfar i 1940, base for radiosenderen han skulle bruke de neste to årene på å beskytte. Radiokontakt mellom Helle og Storbritannia ble opprettet, og senere samme våren gikk Tomstad inn i NS med vissheten om at ensomheten han skulle få oppleve og forakten han skulle bli vist skulle gjøre radiosenderen enda tryggere. Ryktene om det nye NS-medlemmet gikk raskt, og mange reagerte med sjokk over hvem det var. Flere gjorde forsøk på å prate Tomstad bort fra det valget de trodde han hadde tatt, men ingen nådde frem. Med løgnen forsvant både venner og slektninger. For Tomstad selv var det morens lidelser under sin sønns tilsynelatende landssvik som gjorde mest vondt.

Planen om passivt NS-medlemsskap måtte ofres. Tilliten han var avhengig av fra tyskerne og de andre NS-medlemmene gjorde det umulig å nekte da tillitsvervene kom i hans retning rett etter innmeldelsen. Tyskerne var stadig på jakt etter radiosenderen de visste befant seg i Flekkefjord-området. Den beste beskyttelsen det illegale arbeidet han deltok i kunne få, var at han fremstod som fanatisk nazist. Og fra den dagen han gikk inn i NS og startet dobbeltspillet, ble dødstankene en følgesvenn; døden var alltid nærmere enn livet, og han jobbet hardt med å forsone seg med hva som lå i kortene om senderen ble avslørt. Men senderens drift og sikkerhet var det viktigste av alt – så viktig at han våren 1942 iscenesatte en ulykke som etterlot ham hardt skadet etter å ha fått innkallelse til tjeneste som soldat ved Østfronten.

Våren 1943 tok det slutt. I to år hadde Tomstad balansert mellom to vidt forskjellige roller. Utad hadde han spilt en overbevisende rolle som nazist, mens han i virkeligheten hadde operert som hemmelig agent under kodenavnet «Tom». Tomstad kom seg unna i siste liten etter at hans rolle i radiovirksomheten ble avslørt av Gestapo, og flukten gikk via Sverige til Storbritannia. Dobbeltspillet var over.

Gunvald Tomstad føyer seg inn i rekken av norske kvinner og menner som på ulikt vis tok opp kampen mot okkupasjonsmakten. Han ofret sitt eget navn og rykte i kampen mot nazistene. To år med nøye regi av egen oppførsel for ikke å bli avslørt, og en altomfattende løgn ikke en gang hans nærmeste familie kunne ta del i i frykt for konsekvensene, satte spor. Fredstiden ble heller ikke enkel. Da han døde, bare 51 år gammel, var det med disse ordene hans innsats ble minnet ved båra:

Du satsa alt. Men nå har du ofra alt.

Advertisements

En motstandskvinne

Seks dager etter at krigen brøt ut, mistet Henriette Bie Lorentzen jobben hun hadde hatt ved Nansenskolen i Lillehammer da de tyske okkupantene tok over skolen. Her hadde hun arbeidet som lærer og sekretær siden skolen ble opprettet våren to år tidligere. Ved krigens begynnelse flyttet hun til Kristiansand, sammen med ektemannen. Han hadde fått arbeid ved Kristiansand Katedralskole, men Henriette fikk ingen ny jobb, og tiden brukte på hun på motstandsarbeid både hun og mannen hadde blitt involvert i. Hun reiste som kurér mellom Oslo og Kristiansand, deltok i flyktningarbeid og spredte illegale aviser i Kristiansand. Da mannen hennes, Øyvind, måtte gå i dekning sommeren 1943, ble Henriette igjen på gården i Søgne. Siden krigens start hadde hun født en sønn, og denne sommeren var hun gravid på nytt. Ingen trodde at Henriette var i fare. En gravid kvinne ville ikke bli satt i fangenskap. Hun ville bli satt fri igjen om hun ble tatt.

lorentzen-kew068-justertEtter at mannen hennes hadde gått i dekning, dro Henriette til leiligheten de hadde sammen i byen for å fjerne spor etter motstandsarbeidet de hadde tatt del i. Morgenen etter ble hun arrestert av Gestapo. En illegal avis hun ikke hadde fått fjernet ble funnet i leiligheten, og Henriette ble tatt med til Arkivet. Og hun ble ikke satt fri igjen. Hun ble nådeløst torturert. Senere ble hun sendt videre til Grini og Møllergata, og barnet hun bar på ble født i fangenskap. Under avhørene med Gestapo hadde hun blitt fortalt at barnet ville bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland, men en østeriksk fødselslege sørget for at den nyfødte datteren havnet i armene på Henriettes far og søster i Oslo. Ikke lenge etter ble Henriette sendt til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. I mellomtiden hadde hun fått vite at sønnen var trygg med familien hennes i Oslo, og at mannen hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige.

Først sommeren 1945 fikk hun komme hjem til familien igjen. Allerede samme året holdt hun foredrag om hva hun hadde opplevd under krigen, og sammen med Kirsten Hansteen startet hun tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» som de to kvinnene drev frem til 1955. Henriette levde et aktivt liv i etterkrigstiden. Hun var levende engasjert i kvinnesaken, aktiv som fredsforkjemper i Amnesty International og en del av Bestemødre mot atomvåpen; en gruppe som ikke finnes lenger, men Henriettes og de andre bestemødrenes engasjement lever videre i dagens Bestemødre for fred. I denne VG-artikkelen kan du lese mer om hvordan Henriette Bie Lorentzen har blitt anerkjent i Tyskland for det motstandsarbeidet hun gjorde.

Hele sitt yrkesaktive liv var Henriette opptatt av ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd, og hun var drevet av et sterkt samfunnsengasjement. Krigen hadde lært henne hvor farlig sløvhet og likegyldighet kunne være, og hun hadde en veldig tro på kunnskap som et verdifullt våpen mot rasisme og fremmedhat. Hun så hvordan uvitenhet åpnet opp for intoleranse og skepsis overfor andre mennesker. I 1995, seks år før hun døde, fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid for kvinner og fred. Hun vil bli husket for ettertiden, både for sitt motstandsarbeid og sitt engasjement i etterkrigsårene, og når handlingsrommet åpnes for besøk i april, er hennes skjebne en del av motstandshistorien som blir fortalt.

De som slo tilbake

Når elevene står der hvor gruppen fra KVS Lyngdal stod sammen med omviser Bjørn fredag for tre uker siden, handler det om et lite, men likevel stort, spørsmål: Hvorfor? Hvorfor ble de arrestert og sendt til Arkivet, de som fikk oppleve det som foregikk på innsiden av huset under krigen? I et land som ble forsøkt avskjermet fra omverden av okkupasjonsmakten, var det mye som forandret seg. Hverdagen ble annerledes for de aller fleste, og mange stod overfor nye utfordringer. Hva skulle man gjøre, når landet man bodde i ikke lenger var et fritt land? Hvordan var det riktig å forholde seg til de tyske soldatene?

«Vi opplevde ei samkjensle mellom menneskene som tidligere var lite kjent». «Det ser ut som om det er motgang som må til, for å binde menneskene sammen. Det virker ikke slik under medgang». Ordene står skrevet i en av Guri Hjeltnes‘ bøker om hverdagslivet under krigen. Noen tok aldri stilling, men skillelinjene i det norske folk, mellom dem som valgte å stå på forskjellig side, ble skarpe både i krigsårene og i tiden etter. Noen utnyttet tyskernes nærvær. Noen samarbeidet. Men mange valgte også motstand, og det var den norske motstanden mot nazismen og okkupasjonsstyret Gestapo kjempet så hardt for å slå ned på. Og samholdet mellom dem som kjempet imot ble sterkt.

B7B1NAZIFISERING AV SKOLEN: Motstanden var sterk mot å la den nazistiske ideologien prege undervisningen, og mange lærere ble tatt inn til avhør på Arkivet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

De mange som ble arrestert og fengslet vitner om hvor farlig det var å ikke føye seg. Nazismen fikk likevel aldri slå røtter. Tidligere motstandsmann Tore Gjelsvik skriver om en sterk norsk motstandsvilje allerede fra okkupasjonens første sommer og høst, og om det som utviklet seg fra å være spontan opposisjon til å bli en velorganisert sivil motstandsbevegelse. Motstand både med og uten våpen fortsatte frem til krigens slutt i 1945, og forsøket på å nazifisere det norske samfunnet lyktes aldri.

B9B2MOTSTANDSMANN: Arne Laudal ledet sørlandets første Milorg-gruppe. I 1944 ble han dømt til døden og henrettet for sitt motstandsarbeid. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

En felles front mot tyskerne ble ikke bare skapt av organisert motstandsarbeid. De individuelle handlingene var også en viktig del av kampen for selvstendighet, frihet og trygghet. Rødfargen som raskt ble et symbol på patriotisme, og som førte til forbud mot de røde toppluene. Bruken av binders som symboliserte samhold. Å snu ryggen til når de passerte på gaten, og å reise seg fra plassen sin når et NS-medlem eller en tysker satte seg ned ved siden av. Det oppstod mange måter å vise sin avsky overfor nazistene på, og en motstandskamp som varte fra krigens begynnelse til slutt forteller om en befolkning som nektet å gi opp.

Det er en fjern tanke for mange av oss å måtte rette seg etter regler som ikke er våre egne. Å ikke kunne kritisere det som føles galt uten å risikere liv og helse, og å bli møtt med krav om å tro på noe vi ikke tror på. Det er nettopp derfor det er nødvendig å få et forhold til at livet her hjemme har vært sånn. At den kampen motstandsmenn og motstandskvinner tok under krigen er en kamp vi burde verdsette hver eneste dag vi ikke har det sånn. Det står mange tiårs frihet mellom oss og det de gjorde – men det finnes ingen garanti for at det blir mange nye.

En motstandsmann på innsiden

Historien om Friedrich Leinböck-Winter er historien om en tvangsutskrevet østerriksk soldat og hans kamp mot det nazistiske tankesettet. Det er også historien om hvordan grensene mellom oss og dem i krigstid kan være skarpe, men ikke alltid så skarpe som man tror. Dessuten er det en historie om mot – for det krever mot av en 21 år gammel sanitetssoldat, sendt til Norge og stasjonert i Kristiansand, å drive motstandsarbeid når man hører hjemme i okkupasjonsmaktens egne rekker.

Han ville bli filmregissør, men ble motstandshelt. Det forteller både om livets uforutsigbarhet, og om hvor mye betydning et enkeltmenneskes valg kan få for et helt lands fremtid. Friedrich Leinböck-Winter var allerede leder av et motstandsnettverk innenfor Wehrmacht da han kom til Norge og fortsatte sitt arbeid her. I Kristiansand kom han i kontakt med en norsk kameratgjeng, guttene som etterhvert gikk under navnet Norges Frihetsbevegelse, og hans viktigste oppgave var å få tilgang til illegale aviser slik at usensurerte nyheter kunne nå frem til soldatene i landet. Men to måneder var alt Winter-gruppen fikk.

Opprullingen av gruppen og arrestasjonene av medlemmene skjedde allerede sommeren 1942, og avsløringen var en vond opplevelse for Leinböck-Winter. Senere samme årene ble fangene ble sendt fra Kristiansand til Oslo. Det var her han forsøkte å ta sitt eget liv, på cellen han fikk på Akershus festning. Tre år inn i krigen, søndag 11. april 1943, var det her han ble henrettet – på Akershus festning – etter en rettssak som endte med tre dødsdommer:

B9B172 ÅR SENERE: Utsikten fra Akershus festning, der hvor Norsk Hjemmefrontsmuseum ligger i dag – fullt av påminnelser om hva som en gang skjedde her.  FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Friedrich Leinböck-Winter er en av dem som aldri fikk se andre enden av krigen, men selv om han ikke fikk leve, har det arbeidet han gjorde fått leve helt frem til i dag. Han kom aldri tilbake til jobben han hadde ved turbinfabrikken i hjembyen St. Pölten, og han fikk aldri oppleve å bli filmregissør, men det han ble er en viktig del av en viktig historie som blir fortalt på nytt 72 år senere.

Når handlingsrommet og resten av Brennpunkt Arkivet står klar, lever hans del av motstandshistorien videre gjennom dem som kommer for å se og høre om den. Den minner oss på at motstandskampen, i likhet med resten av historien, alltid kan brytes ned til hvordan enkeltmennesker tenker og handler. Og det er nettopp det som skal gjøre det overkommelig for oss, når vi står der ansikt til ansikt med en 23 år gammel soldat som døde for det han trodde på, å forstå hvordan det som hendte med han også har noe å si for det som hender med oss.