Et skritt nærmere

En ny uke har gått, det har blitt februar og tiden er kommet for at de første treflatene med informasjon om aksjoner i krigsårene sendes til produksjon. Designet er det utstillingsdesigner Christine Lohre og grafisk designer Stian Berger som har stått for, og det er ingen tvil om at den jobben har ligget i de beste hender; det er et nytt og fresht Handlingsrommet dere får se når alt er klart.

IMG_1015

I PAPPESKER: Her ligger det lagret, det som var en del av motstandssalen som i disse dager er i ferd med å bli til Handlingsrommet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Veggene i det nye Handlingsrommet kommer til å fungere som en tidslinje, og dere som kommer innom for et besøk får blant annet lese mer om Norges Frihetsbevegelse, motstandsnettverket som ble dannet av den østerrikske soldaten Friedrich Leinböck-Winter, Kongeblomstaksjonen og forfølgelsen av jødene i Agder. I forrige uke ble den offisielle minnedagen for Holocaust, 27. januar, markert, og alle niendeklassingene i Kristiansand og Arendal fikk muligheten til å komme for å høre Edith Notowicz fortelle sin historie. Edith Notowizc overlevde Auschwitz, og her på Aktive Fredsreiser kan du lese mer om hvordan livet ble for Edith da tyskerne tok kontrollen over Ungarn og utryddelsen av jødene ble satt i system.

766 norske jøder ble enten drept eller døde som følge av masseutryddelsespolitikken nazistene førte. Ingen av de syv jødene som bodde i Agder i 1940 var blant de 766 som aldri fikk oppleve at krigen og nazistenes maktpolitikk tok slutt, men også de fikk merke forfølgelsen. Paul Schles, Grete Doller, Friedrich Doller, Viktor Fischer og Bernhard Kletzewski ble arrestert. Marianne Hauke fra Oddernes kom seg unna til Sverige, og Gisela Wilmersdoerffer unngikk arrestasjon og deportasjon etter at en lege reddet henne med en legeattest som sa at reisen til Oslo trolig ville få alvorlige konsekvenser for helsen hennes.

Seks millioner jøder mistet livet under holocaust. Når det i utgangspunktet er vanskelig å forstå hvordan et menneske kan ønske et annet menneske vondt uten annen forklaring at den ene er jøde, blir det umulig å skjønne en utryddelsespolitikk som sikret at man i løpet av bare få år klarte å avslutte seks millioner liv av samme grunn. Tallet dekker ikke en gang de andre gruppene, minoritetene, som ble offer for den samme politikken. Blant dem var sigøynerne, de homofile og de funksjonshemmede. Det er et usikkert tall, men om 11 millioner stemmer eller ikke, betyr det likevel millioner av føtter som ikke fikk gå flere skritt, og millioner av øyne som ble lukket for godt, fordi millioner av mennesker ikke ble ansett å ha livets rett.

De syv jødene på Agder som blir nevnt i Handlingsrommet overlevde holocaust, men utgjør like fullt en del av historien om nazistenes forsøk på å utrydde en hel folkegruppe; en liten del bestående av syv skjebner, som kanskje kan gi en inngang til å forstå hva det innebar å tilhøre feil fellesskap i de årene nazistene satt ved makten.

Advertisements

Når vi lar oss lede

Facebookstatuser. Reklame på bussholdeplassen. Kronikker i avisene, konsertplakater på gatehjørnene og informasjonsbrosjyrer i postkassen. Hverdagen er full av nye inntrykk. Tilgangen på informasjon har blitt overveldende stor, og terskelen for å dele informasjon med andre har blitt lavere enn noensinne. Det har blitt en enkel sak for dem som har et budskap, og kunnskap om de utallige kanalene det kan spres i, å nå ut til oss. Samtidig er det ingenting som heter kildesjekk og redaktøransvar på mange av de nye plattformene, og med mindre vi har lært oss å lese med et kritisk blikk, er det lett å bli lurt.

Feilinformasjon kan spre seg raskere enn noen gang. Det samme kan løgn, hat og fordommer. Det er lett å tenke at vi, midt i den enorme strømmen av informasjon fra så mange forskjellige kanter, blir mer kritiske til det vi ser, hører og leser når vi ikke er i stand til å bruke tid og energi på mer enn en brøkdel. Men de fleste av oss som har scrollet ned en Facebook-feed eller kastet et blikk på hva som foregår i bloggverdenen kan nok være enige om at det er lett å la seg rive med av et godt argument eller en treffende påstand. Det er ikke så lett å få øye på hvem opphavsmannen er, og det er ikke så lett å få øye på motivasjon og baktanker. Likevel tror vi på det, og likevel deler vi det videre.

derjude satan-mask
NAZISTISK PROPAGANDA: «Jøden: Krigshisser og krigsforlenger». FOTO: German Propaganda Archive.

Kanskje er det en litt ubehagelig tanke, men virkeligheten for de fleste av oss er at vi stadig vekk blir lurt. Vi tror på mye som ikke er sant. Iblant fordi vi leser i god tro og ikke fanger opp at det ikke stemmer. Iblant fordi det vi får høre passer så godt inn i det vi allerede tror at vi ikke bryr oss med å sjekke. Det er mye informasjon å velge mellom, og det er lett å velge ut, gi oppmerksomhet til og dele videre det som bygger opp under det vi allerede tenker og tror. Dessuten er vi flokkdyr. Vi tenker, føler, tror og mener litt sterkere når vi ser at andre tenker, føler, tror og mener det samme. Vi blir mindre opptatt av om påstander vi velger å tro på har rot i virkeligheten når vi føler noe så sterkt, og det er fort gjort å lukke øynene for alternativene.

En utstilling som Brennpunkt Arkivet skal ikke kun lære oss fakta om en viktig del av vår historie. Ved å vise oss nye perspektiver og nyansere historien, utfordrer den oss også til å tenke over det vi tar for gitt, og den utfordrer oss til nettopp det å være kritiske til det vi får høre. Den lærer oss om hvor overbevisende nazistisk propaganda kunne være, og den utfordrer oss til å ikke tro blindt på det vi ser, hører og leser. Det er nyttige egenskaper å ha i møte med de samfunnsutfordringene vi står ovenfor nå. Vi har godt av å ta et steg tilbake og granske våre egne holdninger iblant. Bli bevisst på hvor vi har funnet de gode argumentene våre, hvor vi har glemt å tvile og stille spørsmål og hvem vi har bestemt oss for å lytte til.

Vi kommer aldri til å slutte å la oss påvirke. Det er det ingen grunn til heller. Men iblant mister vi gangsynet vårt – og det gagner ingen av oss i det lange løp når vi velger å spre løgner, frykt, fordommer og hat.

De svakes skjebne

I et temahefte fra HL-senteret handler det om dem som ikke var friske nok til å få leve; om dem som ble ofre for nazistenes brutale medisinske utrydningspolitikk. Der kan du lese mer om hvordan retten til å leve hang sammen med hvilke nytte man kunne gjøre som arbeidskraft, og om hvordan massedrap på mennesker med nedsatt funksjonsevne ble et ledd i utviklingen av et fremtidig idealsamfunn. Et slikt samfunn forutsatte at man kvittet seg med en uønsket del av befolkningen. Overgrepene ble gjort av nødvendighet. Å ta livet av de som ikke kunne gjøre nytte for seg frigjorde ressurser til den delen av befolkningen som kunne.

IMG_4861 HJUL: De som ikke var funksjonsfriske, de som «forgiftet den felles folkekroppen», hadde ingen plass i det samfunnet nazistene planla. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Drapene på de syke og handikappede var nazistenes første planlagte massedrap, og organiseringen av dette massedrapet regnes som en forutsetning for den jødeutryddelsen som fulgte. Titusenvis av mennesker ble fratatt retten til å leve fordi de ikke hadde noen plass i nazistenes fremtidsvisjoner; de var de svake. Svakhet var uønsket. Svakhet oppleves som en uting i vårt moderne, prestasjonsorienterte samfunn også, og selv om det å trekke paralleller mellom systematisk utrydning av mennesker som ikke nådde opp til en viss standard og dagens jag etter selvrealisering og pallplass på alle livets områder kanskje er litt på kanten, så finnes det en fellesnevner der; det er vanlige mennesker det er snakk om. Det var vanlig helsepersonell som tok livet av de syke, de uten nytteverdi, og som anså det de gjorde som riktig. De var barmhjertige.

Det som skjedde med denne gruppen mennesker under nazismen er nok et eksempel på hvor viktig det er å lete etter andre forklaringer enn ren ondskap, og ikke avskrive det som noe som ikke angår oss. Noe vi aldri ville vært i stand til. Psykolog Berit Reisel skriver i temaheftets forord at legene «redefinerte virkeligheten dithen at de faktisk arbeidet i pakt med legeeden idet de beskyttet den nye folkekroppen mot ødeleggelser». Det angår oss enda, fordi det ikke er noe som tilsier at vi er mindre tilbøyelige til å avhumanisere andre mennesker på den måten i dag. Det angår oss fordi det å handle riktig, slik Reisel skriver, krever årvåkenhet. Vi trenger å være bevisst på at vi ikke er moralsk overlegne 1940-tallets leger, og at det er vitenskapelig bevist at terskelen for å gjøre andre mennesker vondt blir mye lavere under bestemte omstendigheter; når vi har forpliktet oss til noe, og når vi har et klart og overordnet formål med det vi gjør.

Det er viktig å være ydmyk nok i møte med fortiden til å oppdage at vi, under de samme omstendighetene, kanskje hadde latt det samme skje. Ydmyk nok til å se at grensen mellom riktig og forferdelig galt ikke alltid er så tydelig som den fremstår for oss i ettertiden, og at det er mange grunner til at mennesker tråkker over. Ikke fordi det skal unnskyldes, det skal aldri unnskyldes, men fordi det er nettopp det som kan være med å sørge for at vi ikke plutselig befinner oss på feil side av riktig og forferdelig galt selv.

Det gule huset i Vesterveien

Det er lett å få øye på det, når man kommer kjørende på vesterveibroa – forbi Kristiansand, mot Stavanger. Det lysegule huset som troner på høyre side, ved Bellevue, og som rommer en historie en sørlending ikke kan unngå å ha kjennskap til. Tre år og fire måneder under Gestapos kontroll. I syv år, siden 8. mars 1935, hadde det fungert som statsarkiv – også etter at det 10. april 1940 ble okkupert av tyskerne. Men 1942 ble starten på et mørkt kapittel i det lysegule husets historie; et kapittel preget av tortur, lidelse, ufrihet, frykt og usikkerhet.

B10B1
VESTERVEIEN 4: Huset i dag, 70 år etter krigen. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det tar tid å planlegge og sette opp en utstilling som skal fortelle så mye som det Brennpunkt Arkivet skal. Det finnes rammer for det som kan fortelles; de fysiske begrensningene kjellerlokalet representerer er en av dem. Noen historier må prioriteres, noen må velges bort. Hvilke historier som blir fortalt avgjøres av hva som skjer de neste månedene, og ingenting er sikkert enda. Men det det ikke finnes tvil om, er at den Brennpunkt Arkivet-utstillingen som åpnes til neste år vil få stor betydning for mange unge mennesker. Skoleelevene som besøker Brennpunkt Arkivet kommer til å huske, på samme måte som de av oss som besøkte den gamle utstillingen da vi var skoleelever husker. Lyden av batongen som treffer gulvet i motstandssalen. Musikken på Kerners kontor som skulle overdøve skrikene. Det tomme blikket til Lipicki.

Det de besøkende får se i kjelleren, skal vitne om krigsårene. Det er her den viktige lærdommen ligger, og det er her det skal skapes grunnlag for refleksjon og forståelse. I år er det seksten år siden huset ble overgitt til Stiftelsen Arkivet, og siden den gang har det handlet om andre verdenskrig her; om lokal krigshistorie som et utgangspunkt for å lære om konflikt, fred, forsoning, demokrati og menneskeverd. Det som hendte her, i Vesterveien 4, blir satt inn i større sammenhenger, og utstillingen skal vise at det som hendte her under okkupasjonen er en del av en lengre historie som strekker seg helt frem til i dag. En liten del av utstilling skal handle om husets historie, om overgangen fra statsarkiv til fredssenter og om hvordan bygningen i dag huser flere organisasjoner som alle har fredsbygging i fokus.

B10B2
FREDSSENTER: I seksten år har Stiftelsen Arkivet forvaltet den gamle statsarkivbygningen, og i 2001 ble senteret åpnet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

At huset har fått den funksjonen det har i dag, skyldes en protest mot at bygningen skulle legges ut for salg på det åpne markedet da Statsarkivet flyttet i 1997. I en verden som preges av den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, er det lett å se hvordan protesten var viktig. Hvorfor et senter som dette er viktig. Det finnes så mange mennesker som lever i nød i dag, og den jobben som gjøres for å forstå hvordan vi kan stå best mulig rustet til å håndtere det som skjer er viktigere enn noensinne nå. Utstillingen er viktigere enn noensinne, fordi den lærer bort hva krig er og hva det innebærer å leve midt i den.

Når torsdagen kommer denne uken, skal det handle mer om det her på bloggen. Det skal handle om flukt; om hvordan vår egen erfaring med krig burde åpne øynene våre for det ansvaret vi har for dem som er på flukt nå, og at det ikke er så mye som skiller oss fra dem som kommer hit som flyktninger i dag.

Undermenneskene

Man skal ikke lete lenge før man finner den. Rasismen i kommentarfeltene. Den dårlige tålmodigheten med alt som er annerledes. De som dømmer andre mennesker med utgangspunkt i hva de er fremfor hvem de er, og som samler seg rundt en felles forståelse om at mennesker er ulike og at det derfor er i orden å rangere fra de mest verdifulle til de minst verdifulle med den største selvfølgelighet. Den finnes overalt. Intoleransen. De små signalene om at jeg er bedre enn deg, fordi jeg lever livet mitt på en annen måte enn deg og møter et litt annet ansikt i speilet enn det du gjør. Mitt språk høres bedre ut enn ditt språk, din religion har lite å stille opp med mot min religion, og hvor uansvarlig og rart er det ikke å faste 20 timer i døgnet i en hel måned?

Argumentene er mange for hvorfor jeg er mer verdifull enn deg. Felles for dem alle er antagelsen som ligger bak. Den om at det finnes en fasit på hvordan et menneske skal være, og at det finnes dem som passer bedre inn i malen enn andre. At det finnes dem som er berettiget til å bestemme over andre, i kraft av hva de er. For det er jo det vi gjør, når vi har forventninger om at et menneske burde prate annerledes, kle seg annerledes, se annerledes ut, tenke annerledes og spise annerledes – fordi vi mener det burde være sånn.

B7B1
TVANGSARBEID: «Russerfangene» som arbeidet i Norge under krigen var en verdifull ressurs for tyskerne, men ble ikke behandlet slik. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det at jødene systematisk skulle utryddes, og at de 100 000 sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge ble behandlet som dyr i krigsårene, har sitt utspring i en tankegang som denne. Det fantes mennesker som ikke var verdt noe. Og det fantes mennesker som anså det som sin rett å definere hvem det var som ikke var verdt noe. Det fantes troen på en overlegen rase, og dermed også troen på at noen var undermennesker. Untermenschen. Mennesker det var i orden å behandle annerledes. Mennesker det var i orden å drepe.

Kanskje er det viktigste at nazistene ble beseiret. Kanskje er det feil å trekke paralleller mellom skepsis til dem vi oppfatter som annerledes i det samfunnet vi lever i i dag og det som skjedde da. Men det er noe med den grunnleggende mangelen på respekt for andre mennesker som gjør det så nærliggende å tenke at vi har det i oss å la det skje igjen. Om vi fortsetter å være så opptatt av at det som skiller andre mennesker fra oss, er galt, og om vi fortsetter å tro at det er vår rett å definere vår egen levemåte som den riktige og at hvor vi ble født og hvordan vi ser ut gir oss en rettmessig fordel i livet.

Og om vi tørr å tro at kommentarfeltene er harmløse, at de sterke meningene bare tilhører de få og at ord bare er ord – for det er ikke så lenge siden sånne ord ble til handling. Da var det ikke bare noen få.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme! – Arnulf Øverland. Du må ikke sove, 1937.