Et skritt nærmere

En ny uke har gått, det har blitt februar og tiden er kommet for at de første treflatene med informasjon om aksjoner i krigsårene sendes til produksjon. Designet er det utstillingsdesigner Christine Lohre og grafisk designer Stian Berger som har stått for, og det er ingen tvil om at den jobben har ligget i de beste hender; det er et nytt og fresht Handlingsrommet dere får se når alt er klart.

IMG_1015

I PAPPESKER: Her ligger det lagret, det som var en del av motstandssalen som i disse dager er i ferd med å bli til Handlingsrommet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Veggene i det nye Handlingsrommet kommer til å fungere som en tidslinje, og dere som kommer innom for et besøk får blant annet lese mer om Norges Frihetsbevegelse, motstandsnettverket som ble dannet av den østerrikske soldaten Friedrich Leinböck-Winter, Kongeblomstaksjonen og forfølgelsen av jødene i Agder. I forrige uke ble den offisielle minnedagen for Holocaust, 27. januar, markert, og alle niendeklassingene i Kristiansand og Arendal fikk muligheten til å komme for å høre Edith Notowicz fortelle sin historie. Edith Notowizc overlevde Auschwitz, og her på Aktive Fredsreiser kan du lese mer om hvordan livet ble for Edith da tyskerne tok kontrollen over Ungarn og utryddelsen av jødene ble satt i system.

766 norske jøder ble enten drept eller døde som følge av masseutryddelsespolitikken nazistene førte. Ingen av de syv jødene som bodde i Agder i 1940 var blant de 766 som aldri fikk oppleve at krigen og nazistenes maktpolitikk tok slutt, men også de fikk merke forfølgelsen. Paul Schles, Grete Doller, Friedrich Doller, Viktor Fischer og Bernhard Kletzewski ble arrestert. Marianne Hauke fra Oddernes kom seg unna til Sverige, og Gisela Wilmersdoerffer unngikk arrestasjon og deportasjon etter at en lege reddet henne med en legeattest som sa at reisen til Oslo trolig ville få alvorlige konsekvenser for helsen hennes.

Seks millioner jøder mistet livet under holocaust. Når det i utgangspunktet er vanskelig å forstå hvordan et menneske kan ønske et annet menneske vondt uten annen forklaring at den ene er jøde, blir det umulig å skjønne en utryddelsespolitikk som sikret at man i løpet av bare få år klarte å avslutte seks millioner liv av samme grunn. Tallet dekker ikke en gang de andre gruppene, minoritetene, som ble offer for den samme politikken. Blant dem var sigøynerne, de homofile og de funksjonshemmede. Det er et usikkert tall, men om 11 millioner stemmer eller ikke, betyr det likevel millioner av føtter som ikke fikk gå flere skritt, og millioner av øyne som ble lukket for godt, fordi millioner av mennesker ikke ble ansett å ha livets rett.

De syv jødene på Agder som blir nevnt i Handlingsrommet overlevde holocaust, men utgjør like fullt en del av historien om nazistenes forsøk på å utrydde en hel folkegruppe; en liten del bestående av syv skjebner, som kanskje kan gi en inngang til å forstå hva det innebar å tilhøre feil fellesskap i de årene nazistene satt ved makten.

En titt i kulissene

En måned har gått, og mens snøen har lagt seg og vinteren har slått seg til ro utenfor, har det rukket å skje mye innenfor dørene på Arkivet. En etterlengtet overlevering av gjenstander som skal brukes i Brennpunkt Arkivet fant sted i dag, og nå har det aller meste i forhold til hvordan kjelleren blir seende ut falt på plass.IMG_1005

OVERLEVERING: Gunvald Tomstads uniform var blant det som ble overlevert til Arkivet av Tomstads sønn i dag. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Nesten alt det som en gang stod i motstandssalen har blitt pakket ned og ryddet bort, og det ser ikke lenger ut slik det gjorde her. Nå ser det slik ut, idet siste rest er i ferd med å tas ut:IMG_1055

Og jobben med å rydde bort materialene etter at gjenstandene i de gamle monterne er pakket bort, er det blant annet disse trivelige karene som har tatt seg av: IMG_1043

I auditoriet har det også skjedd saker og ting, og det som så slik ut i dagene før jul: IMG_5154

Det ser slik ut, ganske nøyaktig én måned senere: IMG_1028

Her går det unna, og det gamle forsvinner i full fart mens det nye er like rundt hjørnet. De siste detaljene i forhold til design er på øyeblikket på plass, og i neste uke blir det klart hvordan alle delene av kjelleren skal se ut. Mange flinke mennesker er involvert i denne prosessen, og det liten tvil om at det er god grunn til å glede seg til å se hva som kommer ut i andre enden til våren. Nå er vi også tilbake på bloggen, og det betyr at dere kan titte innom for oppdateringer på alt det som skal skje hver uke fremover. Vi gleder oss!

En motstandskvinne

Seks dager etter at krigen brøt ut, mistet Henriette Bie Lorentzen jobben hun hadde hatt ved Nansenskolen i Lillehammer da de tyske okkupantene tok over skolen. Her hadde hun arbeidet som lærer og sekretær siden skolen ble opprettet våren to år tidligere. Ved krigens begynnelse flyttet hun til Kristiansand, sammen med ektemannen. Han hadde fått arbeid ved Kristiansand Katedralskole, men Henriette fikk ingen ny jobb, og tiden brukte på hun på motstandsarbeid både hun og mannen hadde blitt involvert i. Hun reiste som kurér mellom Oslo og Kristiansand, deltok i flyktningarbeid og spredte illegale aviser i Kristiansand. Da mannen hennes, Øyvind, måtte gå i dekning sommeren 1943, ble Henriette igjen på gården i Søgne. Siden krigens start hadde hun født en sønn, og denne sommeren var hun gravid på nytt. Ingen trodde at Henriette var i fare. En gravid kvinne ville ikke bli satt i fangenskap. Hun ville bli satt fri igjen om hun ble tatt.

lorentzen-kew068-justertEtter at mannen hennes hadde gått i dekning, dro Henriette til leiligheten de hadde sammen i byen for å fjerne spor etter motstandsarbeidet de hadde tatt del i. Morgenen etter ble hun arrestert av Gestapo. En illegal avis hun ikke hadde fått fjernet ble funnet i leiligheten, og Henriette ble tatt med til Arkivet. Og hun ble ikke satt fri igjen. Hun ble nådeløst torturert. Senere ble hun sendt videre til Grini og Møllergata, og barnet hun bar på ble født i fangenskap. Under avhørene med Gestapo hadde hun blitt fortalt at barnet ville bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland, men en østeriksk fødselslege sørget for at den nyfødte datteren havnet i armene på Henriettes far og søster i Oslo. Ikke lenge etter ble Henriette sendt til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. I mellomtiden hadde hun fått vite at sønnen var trygg med familien hennes i Oslo, og at mannen hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige.

Først sommeren 1945 fikk hun komme hjem til familien igjen. Allerede samme året holdt hun foredrag om hva hun hadde opplevd under krigen, og sammen med Kirsten Hansteen startet hun tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» som de to kvinnene drev frem til 1955. Henriette levde et aktivt liv i etterkrigstiden. Hun var levende engasjert i kvinnesaken, aktiv som fredsforkjemper i Amnesty International og en del av Bestemødre mot atomvåpen; en gruppe som ikke finnes lenger, men Henriettes og de andre bestemødrenes engasjement lever videre i dagens Bestemødre for fred. I denne VG-artikkelen kan du lese mer om hvordan Henriette Bie Lorentzen har blitt anerkjent i Tyskland for det motstandsarbeidet hun gjorde.

Hele sitt yrkesaktive liv var Henriette opptatt av ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd, og hun var drevet av et sterkt samfunnsengasjement. Krigen hadde lært henne hvor farlig sløvhet og likegyldighet kunne være, og hun hadde en veldig tro på kunnskap som et verdifullt våpen mot rasisme og fremmedhat. Hun så hvordan uvitenhet åpnet opp for intoleranse og skepsis overfor andre mennesker. I 1995, seks år før hun døde, fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid for kvinner og fred. Hun vil bli husket for ettertiden, både for sitt motstandsarbeid og sitt engasjement i etterkrigsårene, og når handlingsrommet åpnes for besøk i april, er hennes skjebne en del av motstandshistorien som blir fortalt.

Historiene i handlingsrommet

De grønne bladene har for lengst blitt gule. Vinteren er i ferd med å melde sin ankomst, og det samme gjør de siste fristene for handlingsrommet. Når dørene stenges for besøkende over jul, er det her det starter.

IMG_4902HØST PÅ ARKIVET: Det har blitt november, og en spennende og innholdsrik vinter for alle som er nysgjerrige på den nye utstillingen er like rundt hjørnet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

24 mennesker skal presenteres. 24 historier skal fortelles. Biografiene er det forfatter og biblioteksansvarlig hos Stiftelsen Arkivet, Mirjam, som skriver, og mye skal fortelles med få ord. Ny kunnskap har gitt rom for å fortelle nye historier siden den gangen kjellerutstillingen var ny, og de 24 skjebnene som er valgt ut skal få plass i korte fortellinger som både gir svar og åpner opp for spørsmål og refleksjon. Tekster som skal legge grunnlag for samtale og diskusjon når skoleelevene kommer på besøk, og som for oss som får vandre rundt på egenhånd blir invitasjoner til å bli kjent med og forstå hvem de var og hva som skjedde med dem.

Hvilke valg hadde de, hvilke valg tok de og hvilke konsekvenser fikk det? Store arbeider skal brytes ned til noen få ord som skal vise mangfoldet i menneskeskjebner under krigen, og for Mirjam handler det om å gi plass til nye perspektiver og trekke frem det utypiske. Det handler om at valg kan være vanskelige, og at også de riktige valgene kan ha konsekvenser det er vanskelig å leve med. Livet i motstandsbevegelsen var ikke lett å leve. Det var farefullt og det kostet mye. Et vanskelig forhold til egen familie, arrestasjoner og traumer etter minner og opplevelser som ikke ga slipp så lett da krigen var over. Handlingsrommet har ikke plass til verken glansbilder eller stereotypier, og Mirjam er opptatt av at livet først og fremst består av gråsoner; gråsonene har også sin plass i gjenfortellingen av det som skjedde.

Dessuten vekker det å se hva motstandskampen kunne innebære for et menneske en beundring for dem som kjempet en aktiv kamp mot nazistene, og kanskje også en forståelse for dem som valgte samarbeid. De fleste gjorde ingenting, og Mirjam snakker om den indre kampen om hvilke verdier man skulle ta med seg videre som den viktigste kampen som ble kjempet. Det finnes så mye mellom riktig og galt, og handlingsrommet skal ikke være et rom kun for helter og plettfrie livshistorier. De hører til sjeldenhetene, og det er ikke det å få høre om alt som gikk på skinner og alt som ble gjort riktig vi alltid lærer mest av. Handlingsrommet blir et rom for mennesker som også levde vanlige liv. Mennesker som tråkket både riktig og galt, som både tvilte og angret, og som stod akkurat der hvor vi står i dag; midt mellom krav og forventninger fra mange kanter.

Det å formidle så mye om et annet menneske på så lite plass er en stor oppgave, for selv om det finnes mange måter å fortelle på og mange måter å forsøke å gjøre inntrykk på, så er det liten tvil; ord veier tungt.

Fra motstandssal til handlingsrom

To måneder har gått siden «Ny utstilling i emning» og «Hvorfor skal vi fornye oss?» ble publisert, og like mye tid gjenstår før de gamle monterne i motstandssalen skal ryddes bort og gi plass til noe nytt. En lang prosess går mot slutten, de siste avgjørelsene er snart tatt og om ikke lenge er planen for det nye handlingsrommet klar. Det begynner å nærme seg, og nå er det mindre enn et halvt år igjen til dere kan få komme inn og se hva det har blitt jobbet med så lenge her på Arkivet.

IMG_4755
HVERDAGEN: Et lite innblikk i hvordan dagliglivet var under krigen står i dag langs den ene langsiden som i den nye utstillingen skal handle om Gestapos aksjoner. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Direktør Audun Myhre mener det nye navnet på denne delen av kjellerutstillingen, handlingsrommet, også beskriver den planleggingsprosessen som skjer på forhånd. Det handler om at historien om andre verdenskrig ikke er skrevet én gang for alle, og når den nå skal formidles på nytt, så er alternativene mange. Historiske fakta som ikke kan diskuteres vil alltid ligge i bunn som et fundament, men det finnes mange måter å bruke historie på og det finnes mange måter å fortelle på. Den skal formidles til mennesker som lever i et samfunn som ser annerledes ut enn da dagens utstilling ble laget, og det finnes andre hensyn å ta. I tillegg har ny forskning gitt ny innsikt og nye konklusjoner.

Direktøren sier det handler om å få frem andre perspektiver og nyanser; de gamle heltene er med, men det er også rom for vanlige mennesker og dermed også større fokus på gjenkjennelse hos dem som kommer for å besøke utstillingen. Navneskiftet i seg selv sier noe om en ny måte å fortelle om krigen på. Det handler ikke bare om hva som skjedde og hvem som gjorde det, men om hvilke handlingsalternativer man hadde og hvorfor man endte opp med å gjøre det man gjorde. I handlingsrommet får de to kortsidene «okkupasjon» og «motstand» som tema, mens Gestapos aksjoner og menneskene som var involvert står mellom; både dem som valgte motstand og dem som valgte annerledes og sluttet seg til NS.

I fjorten år har dagens utstilling stått. I planleggingen av den nye er det mennesker involvert som sitter på mye forskjellig kunnskap og mange forskjellige tanker om hvordan handlingsrommet skal bli. Nå i den siste innspurten handler det, ifølge Myhre, om å skape en felles forståelse og et felles eierforhold til utstillingen som skal bli et arbeidsredskap og et utgangspunkt for å lære for tusenvis av nye skoleelever i ti nye år.

Hvorfor skal vi fornye oss?

Et mål for en utstilling vil alltid være å påvirke den som kommer for å se og oppleve. Blir du berørt, inspirert eller bittelitt klokere etter å ha besøkt oss? Da har vi oppnådd det vi ville. Avgjørelsen om å oppgradere kjellerutstillingen ble tatt allerede i 2009. Økt autentisitet var et viktig stikkord – det samme var tilgjengelighet. Det skulle bli enklere å vandre rundt og ta utstillingens ulike inntrykk innover seg på egenhånd. I oktober to år senere stod første trinn klart. Blant annet hadde vi fått en korridor som ser slik ut:

IMG_4773FRA 2011: Her skal det skje mindre endringer. Teksten om norske hjelpere erstattes. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

I neste runde av fornyingen, den vi har valgt å kalle «Brennpunkt Arkivet», blir det meste fra 2011 stående som før. I motstandssalen, derimot, ryddes det gamle bort til fordel for noe helt nytt; en presentasjon av 15 mennesker og valgene de tok i møte med okkupasjonsmakten. Mennesker som på ulikt vis gjorde motstand. Men rommet er mer enn dette. Et mål er å vise nyansene i det som skjedde, og at det å være nordmann i et okkupert Norge ikke nødvendigvis betød at man måtte velge mellom samarbeid med tyskerne eller aktiv motstandskamp. Det er fokuset på valg og konsekvenser som har gitt denne delen av den nye utstillingen navnet handlingsrommet. Passiv tilpasning var vanlig, og mellom kollaboratører som Ole Wehus og mostandsmenn som Pål Eiken fantes mennesker som tok helt andre valg.

Det er mye som skal skje i månedene frem mot åpning. Handlingsrommet er en viktig del av det, men ikke den eneste, og rundt halve kjelleren skal i løpet av tiden frem til 9. april bli ny.

IMG_4727MOTSTANDSSALEN: Rommet som til neste år blir seende helt annerledes ut. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Er du nysgjerrig på hvordan man planlegger og lager en ny utstilling? Hvem som er involvert, og hvilke tanker som ligger bak avgjørelsene som blir tatt? I ukene som kommer vil vi dele dette med deg. Menneskene som på ulike måter jobber med utstillingen mens den tar form, hvorfor innholdet blir som det blir og hvordan en utstilling med utgangspunkt i en 70 år gammel krig er relevant for livene vi lever i dag.