Et siste besøk

Nå er det på øyeblikket over. Snart har årets siste besøkende vært innom, og når 2015 har blitt til 2016 skal alt som står i den gamle motstandssalen pakkes ned og settes bort. Vi har tatt en siste runde i dagens utstilling for å ta bilder, nå som det snart er siste gang vi får se den. Det er en liten stund siden dere som leser her inne har fått se bilder fra kjelleren, så i dag skal dere også få en liten titt, for neste gang dere kommer innom for et besøk i Vesterveien 4 er det noe helt annet som møter dere på innsiden av kjellerdøra. Dette blir spennende. Snart er det ingen vei tilbake, og om ikke lenge er en liten epoke i vår egen historie over. Nå begynner vi på et nytt kapittel, ett det har blitt jobbet med lenge, og mens dere venter på at den nye utstillingen skal åpne kan dere bla dere nedover dette blogginnlegget, se på bildene og ta et farvel med den gamle sammen med oss.

Fra motstandssalen som skal bli til handlingsrommet:IMG_4727

IMG_4996

Skjermbilde 2015-12-15 kl. 17.50.29

IMG_5025Fra cellene og torturkammeret:IMG_5047IMG_5054IMG_5080

Fra Kerners kontor og korridoren:
IMG_5116IMG_5091Skjermbilde 2015-12-15 kl. 18.09.05IMG_5162FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

God jul og takk for følget – så ses vi igjen her inne til neste år!

Advertisements

Sørlandets Rinnan

Historien om Henry Rinnan og Rinnanbanden er kjent for mange. Nordmannen som gikk i Gestapos tjeneste her til lands under krigen og som sammen med sin gruppe stod ansvarlig for at over 80 mennesker ble drept og at flere hundre ble utsatt for tortur. Under dekknavn infiltrerte gruppen motstandsbevegelsen i midt-Norge. Den tilliten de fikk gjennom å delta i motstandsarbeidet ble utnyttet til å avsløre, arrestere, og torturere og ta livet av medlemmer av motstandsnettverket. Henry Rinnan var skyld i store menneskelige lidelser mens han arbeidet på tyskernes side, og nettopp derfor har paralleller blitt trukket til Ole Wehus.

eilertsen_wehus-200Kristiansanderen Ole Wehus har sammen med Henry Rinnan blitt husket som en av de aller verste torturistene under andre verdenskrig. I april 1942 ble han ansatt som politibetjent i Statspolitiet. Statspolitiets avdeling i Kristiansand arbeidet tett med det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet, og Ole Wehus tok aktivt i bruk «skjerpede forhør» i det han anså som sin aller viktigste oppgave. Han skulle avsløre dem som drev med motstandsarbeid på Sørlandet. Mange brutale torturmetoder og torturredskaper ble tatt i bruk i forsøket på å få de arresterte til å prate.

Da Wehus’ sak kom for retten halvannet år etter krigens slutt, stod han tiltalt for over 40 tilfeller av tortur. I tillegg inneholdt tiltalen to tilfeller av medvirkning til drap. En av dem som mistet livet som følge av den voldsomme mishandlingen var Pål Eiken. Han omtalte Ole Wehus som den som hadde vært aller verst. Flere døde også i konsentrasjonsleirene de ble sendt til. I kjelleren på Arkivet i dag kan besøkende lese Ole Wehus sitt navn på andre plass på lista over dem som var involvert i flest tilfeller av tortur; kun Lipicki var involvert i flere. Wehus ble dømt i Agder lagmannsrett, og i dommen beskrives det hvordan han og kollegene tok i bruk både gummikøller, fjærkøller, batonger, lærpisk, skruklemmer, håndjern og stråleovner i sine avhør.

Wehus ble dømt til livstid, men dommen ble anket til Høyesterett. Dommen ble skjerpet, og Wehus ble én av de 44 som under landssvikoppgjøret ble dømt til døden av Høyesterett. 37 år gammel, den 10. mars. 1947, ble han henrettet på Akershus festning i Oslo for sine forbrytelser. Mer om saken mot Ole Wehus kan du lese her, hos Riksarkivet. Korridoren i Gestapokjelleren på Arkivet er viet gestapistene, de norske hjelperne og deres brutale handlinger mot motstandsmenn og motstandskvinner. I morgen er det én måned igjen til vi stenger ned kjelleren for å ta fatt på Brennpunkt Arkivet. I mellomtiden er det nok av tid til et besøk, i en tid hvor en påminnelse om at det å trekke slutninger om andre menneskers indre basert på deres ytre ikke gir mening synes å være nødvendig. Grusomhet kommer i mange utgaver. Det samme gjør medmenneskelighet og mot.

“Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.»

Nesten hundre tilfeller av tortur var Hauptsturmführer Rudolf Kerner, lederen av skrekkens hus, involvert i. Den grove torturen som tok livet av motstandsmann Pål Eiken, bonden fra Eiken i Vest-Agder, var det Kerner som beordret. Pål Eiken døde på sykehus i Kristiansand 1. april 1944. Den grove volden han hadde blitt utsatt for hadde gitt ham urinforgiftning, og 1. april 1944 ble dagen da det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet fikk sitt første dødsoffer på samvittigheten.

Historien om Pål Eiken er historien om en høyt respektert og betrodd mann. paal_eikenDa krigen kom til landet var han ordfører i hjembygda Eiken. I 1941 sørget okkupasjonsmakten for å sette en stopper for hans karriere som ordfører, og Pål Eiken fikk en sentral rolle i major Arne Laudals militærorganisasjon. Det var under opprullingen av denne at sikkerhetspolitiet ble kjent med hva han hadde gjort; han hadde hjulpet kommandosoldater fra England. Han hadde vært med på å skaffe dem mat og overnatting og tatt imot våpen, og sikkerhetspolitiet ville vite hvor våpenlageret var. Natt til 21. mars ble han arrestert.

Mishandlingen begynte allerede på vei fra Eiken til Kristiansand, i huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn. De ti dagene som fulgte ble han utsatt for de groveste formene for tortur av gestapistene. Med to til tre dagers mellomrom ble han avhørt tre ganger av Kerner, men gestapistene fikk aldri de avsløringene de ønsket. Pål Eiken sa aldri noe om sine egne handlinger, og de fikk aldri navn på medarbeidere ut av ham. Før han døde, ba han om at de som hadde mishandlet ham måtte tilgis. De visste ikke hva de gjorde.

En av de norske fangevokterne fortalte i sin vitneforklaring etter krigen at den som hadde mishandlet Pål Eiken aller verst under tiden på Arkivet, var nordmannen Ole Wehus. Ole Wehus var en av mellom 80 og 90 nordmenn som samarbeidet med sikkerhetspolitiet på Arkivet, og historien om Pål Eiken viser hvordan både samhold og splittelse preget den norske befolkningen under krigen. Pål Eiken og Ole Wehus gir ansikt til to vidt forskjellige valg; de kjempet på hver sin side. Begge historiene har fått sine rettmessige plasser i dagens kjellerutstilling, på hver sin side av korridoren, og stilt overfor de brutale handlingene Wehus stod for er det enda litt lettere å se hvor viktig det er å fortsette å minnes Pål Eiken; hans død var unødvendig, men den var på ingen måte forgjeves.

Lederen av skrekkens hus

I 1932 arbeidet han i skobutikk etter å ha utdannet seg som skomaker. Ni år senere, i september 1941, fikk han ordre om å ta over ledelsen av det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand. I mellomtiden hadde skobutikken blitt solgt, og Rudolf Kerner hadde meldt seg inn i Hitlers NSDAP og fått jobb i politiet. I årene som fulgte var han innblandet i nærmere 100 tilfeller av tortur, og i juni 1947, to år etter at krigen var over, ble den tidligere skomakeren og hans medarbeidere dømt til døden for forbrytelsene.

Rudolf-Kerner--2-
ETTER KRIGEN: Rudolf Kerner fikk sin dom i Norge da krigen var over. FOTO: Statsarkivet i Kristiansand.

I korridoren i kjelleren har de tyske overgriperne fått sin plass i utstillingen, og her skal de besøkende fortsatt få lese om og lære om den brutale lederen for sikkerhetspolitiet og hans medarbeidere i de årene de hadde sin arbeidsplass i Vesterveien 4. Frem til Arkivet ble nytt hovedkvarter i 1942 holdt sikkerhetspolitiet til her, i Østre Strandgate 5 i sentrum av Kristiansand.

IMG_4880
SIPO I KRISTIANSAND: Gestapo var en av fire underavdelinger Kerner hadde øverste ansvar for. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I dag er Rudolf Kerners kontor rekonstruert i kjelleren, men et mål for fremtiden er å ha en rekonstruksjon av kontoret hans der hvor det egentlig lå; i tredje etasje. Mange skjebner ble avgjort her, og selv om det aller verste foregikk i kjelleren, så skjedde også mishandlingen der – på sjefens kontor i husets øverste etasje.

Rudolf Kerner ble etter krigen stilt for retten sammen med fem andre tyske gestapister; Paul Glomb, Friedrich Wilhelm Meyer, Friedrich Lappe, Heinrich Willführ og Franz Gromann. Lipicki forsvant, og Hans Petersen og Wilhelm Heinze døde før de kunne stilles for retten. Dødsdommen han fikk i 1947 ble senere opphevet. Allerede året etter ble den omgjort til livsvarig fengsel, og i 1953 ble Kerner benådet og sendt ut av landet. Han døde i 1998, men det han gjorde lever videre; det er vanskelig å fortelle historien om Arkivet som Aussendienststelle Kristiansand uten å nevne hans navn, og i 1949 uttalte høyesterettsdommer Fougner at det største ansvaret for mishandlingen på Arkivet lå på Kerners skuldre. Det var under Hauptsturmführer Rudolf Kerners ledelse at skrekkens hus ble skrekkens hus.

Det gule huset i Vesterveien

Det er lett å få øye på det, når man kommer kjørende på vesterveibroa – forbi Kristiansand, mot Stavanger. Det lysegule huset som troner på høyre side, ved Bellevue, og som rommer en historie en sørlending ikke kan unngå å ha kjennskap til. Tre år og fire måneder under Gestapos kontroll. I syv år, siden 8. mars 1935, hadde det fungert som statsarkiv – også etter at det 10. april 1940 ble okkupert av tyskerne. Men 1942 ble starten på et mørkt kapittel i det lysegule husets historie; et kapittel preget av tortur, lidelse, ufrihet, frykt og usikkerhet.

B10B1
VESTERVEIEN 4: Huset i dag, 70 år etter krigen. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det tar tid å planlegge og sette opp en utstilling som skal fortelle så mye som det Brennpunkt Arkivet skal. Det finnes rammer for det som kan fortelles; de fysiske begrensningene kjellerlokalet representerer er en av dem. Noen historier må prioriteres, noen må velges bort. Hvilke historier som blir fortalt avgjøres av hva som skjer de neste månedene, og ingenting er sikkert enda. Men det det ikke finnes tvil om, er at den Brennpunkt Arkivet-utstillingen som åpnes til neste år vil få stor betydning for mange unge mennesker. Skoleelevene som besøker Brennpunkt Arkivet kommer til å huske, på samme måte som de av oss som besøkte den gamle utstillingen da vi var skoleelever husker. Lyden av batongen som treffer gulvet i motstandssalen. Musikken på Kerners kontor som skulle overdøve skrikene. Det tomme blikket til Lipicki.

Det de besøkende får se i kjelleren, skal vitne om krigsårene. Det er her den viktige lærdommen ligger, og det er her det skal skapes grunnlag for refleksjon og forståelse. I år er det seksten år siden huset ble overgitt til Stiftelsen Arkivet, og siden den gang har det handlet om andre verdenskrig her; om lokal krigshistorie som et utgangspunkt for å lære om konflikt, fred, forsoning, demokrati og menneskeverd. Det som hendte her, i Vesterveien 4, blir satt inn i større sammenhenger, og utstillingen skal vise at det som hendte her under okkupasjonen er en del av en lengre historie som strekker seg helt frem til i dag. En liten del av utstilling skal handle om husets historie, om overgangen fra statsarkiv til fredssenter og om hvordan bygningen i dag huser flere organisasjoner som alle har fredsbygging i fokus.

B10B2
FREDSSENTER: I seksten år har Stiftelsen Arkivet forvaltet den gamle statsarkivbygningen, og i 2001 ble senteret åpnet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

At huset har fått den funksjonen det har i dag, skyldes en protest mot at bygningen skulle legges ut for salg på det åpne markedet da Statsarkivet flyttet i 1997. I en verden som preges av den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, er det lett å se hvordan protesten var viktig. Hvorfor et senter som dette er viktig. Det finnes så mange mennesker som lever i nød i dag, og den jobben som gjøres for å forstå hvordan vi kan stå best mulig rustet til å håndtere det som skjer er viktigere enn noensinne nå. Utstillingen er viktigere enn noensinne, fordi den lærer bort hva krig er og hva det innebærer å leve midt i den.

Når torsdagen kommer denne uken, skal det handle mer om det her på bloggen. Det skal handle om flukt; om hvordan vår egen erfaring med krig burde åpne øynene våre for det ansvaret vi har for dem som er på flukt nå, og at det ikke er så mye som skiller oss fra dem som kommer hit som flyktninger i dag.

Et møte med Brennpunkt Arkivet-lederne

B8B1
I SPISSEN: Prosjektleder Gro og historiker og forsker Thomas leder arbeidet med fornyingen av utstillingen her i kjelleren. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I desember stenges den, den gamle utstillingen som har stått siden 2001, og etter snart to års arbeid med å forme den nye nærmer fristene seg – og det er mye som skal falle på plass i løpet av de siste månedene. I disse dager er det produksjon av innhold og det å få på plass de eksterne aktørene som skal utføre arbeidet som er i fokus. Om bare fire måneder skal et langt kapittel i Stiftelsen Arkivets historie avsluttes, idet dørene lukkes for besøkende og de fysiske endringene i kjelleren begynner.

B8B2
TIL MINNE OM: På veggen i enden av korridoren projiseres navnene på dem man vet ble torturert her. Slik skal det også se ut når den nye utstillingen er ferdig. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Målet for den nye hovedutstillingen er at den skal utfordre, gi dem som kommer sterke opplevelser og skape forståelse for hvordan de ulike historiene som formidles hører sammen. Det skal bli en mer oppdatert og moderne utstilling; en som både tar i bruk nye tekniske virkemidler og som formidler historien om det som skjedde i kjelleren basert på den nyeste forskningen. Endringene som skal skje er store, og når «Brennpunkt Arkivet: Okkupasjon, motstand, fangenskap og samarbeid i Agder 1940-1945» åpnes i april til neste år, så har utstillingen fått et uttrykk den skal ha de neste 10-15 årene. Det blir likevel lagt vekt på at det skal være en dynamisk utstilling – en hvor små elementer kan byttes ut og sikre at utstillingen er i stadig utvikling.

I tillegg finnes det et mål om å bruke mer av huset til å formidle historien om det, og om flere midlertidige utstillinger slik «Vi skal leve! Fem tidsvitner fra Arkivet til Ravensbrück» var. Fremtiden er spennende, nå som finansiering av ombygging og utvidelse av Arkivet er sikret.

Har du lyst til å følge med oss på Instagram, så finner du oss her: Brennpunkt Arkivet. En konto det blir enda mer spennende å følge etterhvert som det nærmer seg!

En siste undervisningshøst i gammel utstilling

Et nytt skoleår er igang. Siden den permanente utstillingen stod klar i 2001, har over 40 000 skoleelever fått omvisning og undervisning på Arkivet. I dag var det tredje klasse ved KVS Lyngdal som fikk dette skoleårets første omvisning i kjelleren. Når neste høst kommer, er det en helt ny utstilling elevene blir vist rundt i, men det vil fortsatt starte her – i minnetrappa i tredje etasje:

IMG_4821
FØRSTE STOPP: I minnetrappa får elevene se film før omvisningen begynner. FOTO: Linn Maria Larsen/ Stiftelsen Arkivet.

IMG_4825
OMVISER I 13 ÅR: Eks-soldat Bjørn og dagens andre elevgruppe i motstandssalen. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Blant omviserne på Arkivet finnes mennesker med helt ulike bakgrunner og erfaringer – noen fra skole, politi og militære. Felles for alle er kurs og veiledning for å sikre elever og andre besøkende kompetente omvisere – og et ønske om å fortelle hva som skjedde på Arkivet og hvilke rolle det hadde i krigsårene. Om mennesker som stod side om side med tyskerne og om mennesker som kjempet imot. Om de to som døde her, og om dem som ble sendt videre til andre fangeleirer. Om dem som aldri kom tilbake igjen. Den yngste som ble arrestert og brakt til Arkivet var kun 14 år. Like gammel som niendeklassingene; hovedtyngden av dem som kommer hit på skolebesøk i dag. Det fantes ingen som kunne være trygge.

Når den nye utstillingen står klar, skal det dreie seg enda mer om handling og om å involvere dem som er med når elevene får omvisning. Å kunne reflektere er fortsatt en viktig del av det, men målet er at man skal ha tatt et aktivt valg og fått et litt annet forhold til det man har blitt fortalt idet man setter seg på bussen og drar hjem igjen. Det er nettopp det at mennesker må ta vanskelige valg og forholde seg til konsekvensene av dem, i krigstid såvel som i fredstid, som skal bli et viktig fokus når den nye utstillingen har kommet på plass.