En helt ny avslutning

Har du vært inne på Instagram eller Facebook-siden til Stiftelsen Arkivet siden sist, har du kanskje fått med deg at et tre har funnet veien inn i kjelleren her på Arkivet. Klikker du her, eller på bildet, får du se en liten video av jobben med å få den på plass. Det er fredseika som har slått røtter i det som for ikke mange ukene siden var et auditorium, og årsaken til at den står her heter Trond Henning Monan.

Skjermbilde 2016-02-09 kl. 14.21.24I dag er det nøyaktig to måneder til åpning av Brennpunkt Arkivet 9. april, samme dag som alarmen gikk på Odderøya og Kristiansand fikk sitt første møte med krigen for snart 76 år siden. Hver uke tar vi et nytt steg bort fra det som pleide å være. Både landet vårt slik det opplevdes i krigstid, og slik vi pleide å formidle den i kjelleren vår. Det å bruke historien om andre verdenskrig i en utstilling kan høres så enkelt ut – det er jo bare å fortelle det sånn som det var – men sånn er det ikke. Det er mange valg som må tas, og de valgene som blir tatt vil alltid reflektere verdier og behov i nåtiden. Verdier og behov endrer seg i løpet av den tiden en permanent utstilling som vår blir stående, og når en ny skal bli til, ser verden rundt den annerledes ut. Det er ikke bare å gjøre som man alltid har gjort og forvente at det skal fungere denne gangen også.

IMG_5150

DET GAMLE AUDITORIET: Sitteplassene er tatt bort, og et tre har kommet inn siden det så slik ut her inne. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Når historien blir tatt i bruk på den måten vi tar den i bruk i en utstilling, eller en lærer tar den i bruk i et klasserom, er det nødvendig å se bruken i lys av et behov. Hvilke behov er det egentlig den skal være et svar på, og hvorfor gjør vi det egentlig? Vi skal lære deg, som publikum, noe om krigen, og vi skal minnes det som hendte og dem som stod midt oppi det, men det handler også om å knytte fortid sammen med nåtid; om at du skal se en sammenheng mellom det som skjer i samfunnet vårt i dag og det som skjedde da. Vi må kjenne igjen utfordringene vi står overfor for å kunne arbeide mot at ikke det samme skje igjen.

Det gamle auditoriet, rommet med den nye fredseika, blir det siste rommet i Brennpunkt Arkivet. Det kunstner Trond Henning Monan holder på med nå, er å skape den opplevelsen som også blir den naturlige avslutningen på et besøk i kjelleren, og fra det lille glimtet du har fått se nå forstår du det nok; det handler om overgangen til fredstid, og det blir en annerledes opplevelse. Her blir det rom for å involvere seg. Og nå som vi går en fremtid helt uten tidsvitner i møte, blir det enda viktigere å ha andre måter å huske på og andre påminnelser om nødvendigheten av vende blikket bakover – og ikke bare fremover. For vi trenger slike anledninger til å tenke gjennom hva fred innebærer, og at freden ikke varer uten at vi jobber for den.

Advertisements

Et skritt nærmere

En ny uke har gått, det har blitt februar og tiden er kommet for at de første treflatene med informasjon om aksjoner i krigsårene sendes til produksjon. Designet er det utstillingsdesigner Christine Lohre og grafisk designer Stian Berger som har stått for, og det er ingen tvil om at den jobben har ligget i de beste hender; det er et nytt og fresht Handlingsrommet dere får se når alt er klart.

IMG_1015

I PAPPESKER: Her ligger det lagret, det som var en del av motstandssalen som i disse dager er i ferd med å bli til Handlingsrommet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Veggene i det nye Handlingsrommet kommer til å fungere som en tidslinje, og dere som kommer innom for et besøk får blant annet lese mer om Norges Frihetsbevegelse, motstandsnettverket som ble dannet av den østerrikske soldaten Friedrich Leinböck-Winter, Kongeblomstaksjonen og forfølgelsen av jødene i Agder. I forrige uke ble den offisielle minnedagen for Holocaust, 27. januar, markert, og alle niendeklassingene i Kristiansand og Arendal fikk muligheten til å komme for å høre Edith Notowicz fortelle sin historie. Edith Notowizc overlevde Auschwitz, og her på Aktive Fredsreiser kan du lese mer om hvordan livet ble for Edith da tyskerne tok kontrollen over Ungarn og utryddelsen av jødene ble satt i system.

766 norske jøder ble enten drept eller døde som følge av masseutryddelsespolitikken nazistene førte. Ingen av de syv jødene som bodde i Agder i 1940 var blant de 766 som aldri fikk oppleve at krigen og nazistenes maktpolitikk tok slutt, men også de fikk merke forfølgelsen. Paul Schles, Grete Doller, Friedrich Doller, Viktor Fischer og Bernhard Kletzewski ble arrestert. Marianne Hauke fra Oddernes kom seg unna til Sverige, og Gisela Wilmersdoerffer unngikk arrestasjon og deportasjon etter at en lege reddet henne med en legeattest som sa at reisen til Oslo trolig ville få alvorlige konsekvenser for helsen hennes.

Seks millioner jøder mistet livet under holocaust. Når det i utgangspunktet er vanskelig å forstå hvordan et menneske kan ønske et annet menneske vondt uten annen forklaring at den ene er jøde, blir det umulig å skjønne en utryddelsespolitikk som sikret at man i løpet av bare få år klarte å avslutte seks millioner liv av samme grunn. Tallet dekker ikke en gang de andre gruppene, minoritetene, som ble offer for den samme politikken. Blant dem var sigøynerne, de homofile og de funksjonshemmede. Det er et usikkert tall, men om 11 millioner stemmer eller ikke, betyr det likevel millioner av føtter som ikke fikk gå flere skritt, og millioner av øyne som ble lukket for godt, fordi millioner av mennesker ikke ble ansett å ha livets rett.

De syv jødene på Agder som blir nevnt i Handlingsrommet overlevde holocaust, men utgjør like fullt en del av historien om nazistenes forsøk på å utrydde en hel folkegruppe; en liten del bestående av syv skjebner, som kanskje kan gi en inngang til å forstå hva det innebar å tilhøre feil fellesskap i de årene nazistene satt ved makten.

«Du satsa alt, men nå har du ofra alt»

«Under okkupasjonen måtte Gunvald Tomstad ta på seg en byrde, som ingen kunne bære uten å bli merket for livet; hvis de i det hele tatt fikk overleve.»

Slik innleder forfatter Per Hansson sin bok, Det største spillet, om Gunvald Tomstad; sørlendingen som gikk fra å leve et fredelig liv som bonde og typograf til å leve et livsfarlig dobbeltliv under krigen. Offisielt stod han i spissen for et lokalt NS-lag. I det skjulte var han motstandsmann. Når en melding som bidro til å sette i gang jakten på Bismarck, et av Tysklands kraftigste slagskip, nådde den allierte overkommandoen, var det ifølge Hansson Tomstad som stod utenfor døren på loftsrommet den ble sendt fra og holdt vakt.IMG_1009

FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Historien om etteretningsnettverket Tomstad ble en del av begynner en januarkveld i 1941. Måneden etter ble Helle i Flekkefjord, gården han arvet fra sin morfar i 1940, base for radiosenderen han skulle bruke de neste to årene på å beskytte. Radiokontakt mellom Helle og Storbritannia ble opprettet, og senere samme våren gikk Tomstad inn i NS med vissheten om at ensomheten han skulle få oppleve og forakten han skulle bli vist skulle gjøre radiosenderen enda tryggere. Ryktene om det nye NS-medlemmet gikk raskt, og mange reagerte med sjokk over hvem det var. Flere gjorde forsøk på å prate Tomstad bort fra det valget de trodde han hadde tatt, men ingen nådde frem. Med løgnen forsvant både venner og slektninger. For Tomstad selv var det morens lidelser under sin sønns tilsynelatende landssvik som gjorde mest vondt.

Planen om passivt NS-medlemsskap måtte ofres. Tilliten han var avhengig av fra tyskerne og de andre NS-medlemmene gjorde det umulig å nekte da tillitsvervene kom i hans retning rett etter innmeldelsen. Tyskerne var stadig på jakt etter radiosenderen de visste befant seg i Flekkefjord-området. Den beste beskyttelsen det illegale arbeidet han deltok i kunne få, var at han fremstod som fanatisk nazist. Og fra den dagen han gikk inn i NS og startet dobbeltspillet, ble dødstankene en følgesvenn; døden var alltid nærmere enn livet, og han jobbet hardt med å forsone seg med hva som lå i kortene om senderen ble avslørt. Men senderens drift og sikkerhet var det viktigste av alt – så viktig at han våren 1942 iscenesatte en ulykke som etterlot ham hardt skadet etter å ha fått innkallelse til tjeneste som soldat ved Østfronten.

Våren 1943 tok det slutt. I to år hadde Tomstad balansert mellom to vidt forskjellige roller. Utad hadde han spilt en overbevisende rolle som nazist, mens han i virkeligheten hadde operert som hemmelig agent under kodenavnet «Tom». Tomstad kom seg unna i siste liten etter at hans rolle i radiovirksomheten ble avslørt av Gestapo, og flukten gikk via Sverige til Storbritannia. Dobbeltspillet var over.

Gunvald Tomstad føyer seg inn i rekken av norske kvinner og menner som på ulikt vis tok opp kampen mot okkupasjonsmakten. Han ofret sitt eget navn og rykte i kampen mot nazistene. To år med nøye regi av egen oppførsel for ikke å bli avslørt, og en altomfattende løgn ikke en gang hans nærmeste familie kunne ta del i i frykt for konsekvensene, satte spor. Fredstiden ble heller ikke enkel. Da han døde, bare 51 år gammel, var det med disse ordene hans innsats ble minnet ved båra:

Du satsa alt. Men nå har du ofra alt.

En titt i kulissene

En måned har gått, og mens snøen har lagt seg og vinteren har slått seg til ro utenfor, har det rukket å skje mye innenfor dørene på Arkivet. En etterlengtet overlevering av gjenstander som skal brukes i Brennpunkt Arkivet fant sted i dag, og nå har det aller meste i forhold til hvordan kjelleren blir seende ut falt på plass.IMG_1005

OVERLEVERING: Gunvald Tomstads uniform var blant det som ble overlevert til Arkivet av Tomstads sønn i dag. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Nesten alt det som en gang stod i motstandssalen har blitt pakket ned og ryddet bort, og det ser ikke lenger ut slik det gjorde her. Nå ser det slik ut, idet siste rest er i ferd med å tas ut:IMG_1055

Og jobben med å rydde bort materialene etter at gjenstandene i de gamle monterne er pakket bort, er det blant annet disse trivelige karene som har tatt seg av: IMG_1043

I auditoriet har det også skjedd saker og ting, og det som så slik ut i dagene før jul: IMG_5154

Det ser slik ut, ganske nøyaktig én måned senere: IMG_1028

Her går det unna, og det gamle forsvinner i full fart mens det nye er like rundt hjørnet. De siste detaljene i forhold til design er på øyeblikket på plass, og i neste uke blir det klart hvordan alle delene av kjelleren skal se ut. Mange flinke mennesker er involvert i denne prosessen, og det liten tvil om at det er god grunn til å glede seg til å se hva som kommer ut i andre enden til våren. Nå er vi også tilbake på bloggen, og det betyr at dere kan titte innom for oppdateringer på alt det som skal skje hver uke fremover. Vi gleder oss!

En motstandskvinne

Seks dager etter at krigen brøt ut, mistet Henriette Bie Lorentzen jobben hun hadde hatt ved Nansenskolen i Lillehammer da de tyske okkupantene tok over skolen. Her hadde hun arbeidet som lærer og sekretær siden skolen ble opprettet våren to år tidligere. Ved krigens begynnelse flyttet hun til Kristiansand, sammen med ektemannen. Han hadde fått arbeid ved Kristiansand Katedralskole, men Henriette fikk ingen ny jobb, og tiden brukte på hun på motstandsarbeid både hun og mannen hadde blitt involvert i. Hun reiste som kurér mellom Oslo og Kristiansand, deltok i flyktningarbeid og spredte illegale aviser i Kristiansand. Da mannen hennes, Øyvind, måtte gå i dekning sommeren 1943, ble Henriette igjen på gården i Søgne. Siden krigens start hadde hun født en sønn, og denne sommeren var hun gravid på nytt. Ingen trodde at Henriette var i fare. En gravid kvinne ville ikke bli satt i fangenskap. Hun ville bli satt fri igjen om hun ble tatt.

lorentzen-kew068-justertEtter at mannen hennes hadde gått i dekning, dro Henriette til leiligheten de hadde sammen i byen for å fjerne spor etter motstandsarbeidet de hadde tatt del i. Morgenen etter ble hun arrestert av Gestapo. En illegal avis hun ikke hadde fått fjernet ble funnet i leiligheten, og Henriette ble tatt med til Arkivet. Og hun ble ikke satt fri igjen. Hun ble nådeløst torturert. Senere ble hun sendt videre til Grini og Møllergata, og barnet hun bar på ble født i fangenskap. Under avhørene med Gestapo hadde hun blitt fortalt at barnet ville bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland, men en østeriksk fødselslege sørget for at den nyfødte datteren havnet i armene på Henriettes far og søster i Oslo. Ikke lenge etter ble Henriette sendt til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. I mellomtiden hadde hun fått vite at sønnen var trygg med familien hennes i Oslo, og at mannen hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige.

Først sommeren 1945 fikk hun komme hjem til familien igjen. Allerede samme året holdt hun foredrag om hva hun hadde opplevd under krigen, og sammen med Kirsten Hansteen startet hun tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» som de to kvinnene drev frem til 1955. Henriette levde et aktivt liv i etterkrigstiden. Hun var levende engasjert i kvinnesaken, aktiv som fredsforkjemper i Amnesty International og en del av Bestemødre mot atomvåpen; en gruppe som ikke finnes lenger, men Henriettes og de andre bestemødrenes engasjement lever videre i dagens Bestemødre for fred. I denne VG-artikkelen kan du lese mer om hvordan Henriette Bie Lorentzen har blitt anerkjent i Tyskland for det motstandsarbeidet hun gjorde.

Hele sitt yrkesaktive liv var Henriette opptatt av ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd, og hun var drevet av et sterkt samfunnsengasjement. Krigen hadde lært henne hvor farlig sløvhet og likegyldighet kunne være, og hun hadde en veldig tro på kunnskap som et verdifullt våpen mot rasisme og fremmedhat. Hun så hvordan uvitenhet åpnet opp for intoleranse og skepsis overfor andre mennesker. I 1995, seks år før hun døde, fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid for kvinner og fred. Hun vil bli husket for ettertiden, både for sitt motstandsarbeid og sitt engasjement i etterkrigsårene, og når handlingsrommet åpnes for besøk i april, er hennes skjebne en del av motstandshistorien som blir fortalt.

Når vi lar oss lede

Facebookstatuser. Reklame på bussholdeplassen. Kronikker i avisene, konsertplakater på gatehjørnene og informasjonsbrosjyrer i postkassen. Hverdagen er full av nye inntrykk. Tilgangen på informasjon har blitt overveldende stor, og terskelen for å dele informasjon med andre har blitt lavere enn noensinne. Det har blitt en enkel sak for dem som har et budskap, og kunnskap om de utallige kanalene det kan spres i, å nå ut til oss. Samtidig er det ingenting som heter kildesjekk og redaktøransvar på mange av de nye plattformene, og med mindre vi har lært oss å lese med et kritisk blikk, er det lett å bli lurt.

Feilinformasjon kan spre seg raskere enn noen gang. Det samme kan løgn, hat og fordommer. Det er lett å tenke at vi, midt i den enorme strømmen av informasjon fra så mange forskjellige kanter, blir mer kritiske til det vi ser, hører og leser når vi ikke er i stand til å bruke tid og energi på mer enn en brøkdel. Men de fleste av oss som har scrollet ned en Facebook-feed eller kastet et blikk på hva som foregår i bloggverdenen kan nok være enige om at det er lett å la seg rive med av et godt argument eller en treffende påstand. Det er ikke så lett å få øye på hvem opphavsmannen er, og det er ikke så lett å få øye på motivasjon og baktanker. Likevel tror vi på det, og likevel deler vi det videre.

derjude satan-mask
NAZISTISK PROPAGANDA: «Jøden: Krigshisser og krigsforlenger». FOTO: German Propaganda Archive.

Kanskje er det en litt ubehagelig tanke, men virkeligheten for de fleste av oss er at vi stadig vekk blir lurt. Vi tror på mye som ikke er sant. Iblant fordi vi leser i god tro og ikke fanger opp at det ikke stemmer. Iblant fordi det vi får høre passer så godt inn i det vi allerede tror at vi ikke bryr oss med å sjekke. Det er mye informasjon å velge mellom, og det er lett å velge ut, gi oppmerksomhet til og dele videre det som bygger opp under det vi allerede tenker og tror. Dessuten er vi flokkdyr. Vi tenker, føler, tror og mener litt sterkere når vi ser at andre tenker, føler, tror og mener det samme. Vi blir mindre opptatt av om påstander vi velger å tro på har rot i virkeligheten når vi føler noe så sterkt, og det er fort gjort å lukke øynene for alternativene.

En utstilling som Brennpunkt Arkivet skal ikke kun lære oss fakta om en viktig del av vår historie. Ved å vise oss nye perspektiver og nyansere historien, utfordrer den oss også til å tenke over det vi tar for gitt, og den utfordrer oss til nettopp det å være kritiske til det vi får høre. Den lærer oss om hvor overbevisende nazistisk propaganda kunne være, og den utfordrer oss til å ikke tro blindt på det vi ser, hører og leser. Det er nyttige egenskaper å ha i møte med de samfunnsutfordringene vi står ovenfor nå. Vi har godt av å ta et steg tilbake og granske våre egne holdninger iblant. Bli bevisst på hvor vi har funnet de gode argumentene våre, hvor vi har glemt å tvile og stille spørsmål og hvem vi har bestemt oss for å lytte til.

Vi kommer aldri til å slutte å la oss påvirke. Det er det ingen grunn til heller. Men iblant mister vi gangsynet vårt – og det gagner ingen av oss i det lange løp når vi velger å spre løgner, frykt, fordommer og hat.

“Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.»

Nesten hundre tilfeller av tortur var Hauptsturmführer Rudolf Kerner, lederen av skrekkens hus, involvert i. Den grove torturen som tok livet av motstandsmann Pål Eiken, bonden fra Eiken i Vest-Agder, var det Kerner som beordret. Pål Eiken døde på sykehus i Kristiansand 1. april 1944. Den grove volden han hadde blitt utsatt for hadde gitt ham urinforgiftning, og 1. april 1944 ble dagen da det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet fikk sitt første dødsoffer på samvittigheten.

Historien om Pål Eiken er historien om en høyt respektert og betrodd mann. paal_eikenDa krigen kom til landet var han ordfører i hjembygda Eiken. I 1941 sørget okkupasjonsmakten for å sette en stopper for hans karriere som ordfører, og Pål Eiken fikk en sentral rolle i major Arne Laudals militærorganisasjon. Det var under opprullingen av denne at sikkerhetspolitiet ble kjent med hva han hadde gjort; han hadde hjulpet kommandosoldater fra England. Han hadde vært med på å skaffe dem mat og overnatting og tatt imot våpen, og sikkerhetspolitiet ville vite hvor våpenlageret var. Natt til 21. mars ble han arrestert.

Mishandlingen begynte allerede på vei fra Eiken til Kristiansand, i huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn. De ti dagene som fulgte ble han utsatt for de groveste formene for tortur av gestapistene. Med to til tre dagers mellomrom ble han avhørt tre ganger av Kerner, men gestapistene fikk aldri de avsløringene de ønsket. Pål Eiken sa aldri noe om sine egne handlinger, og de fikk aldri navn på medarbeidere ut av ham. Før han døde, ba han om at de som hadde mishandlet ham måtte tilgis. De visste ikke hva de gjorde.

En av de norske fangevokterne fortalte i sin vitneforklaring etter krigen at den som hadde mishandlet Pål Eiken aller verst under tiden på Arkivet, var nordmannen Ole Wehus. Ole Wehus var en av mellom 80 og 90 nordmenn som samarbeidet med sikkerhetspolitiet på Arkivet, og historien om Pål Eiken viser hvordan både samhold og splittelse preget den norske befolkningen under krigen. Pål Eiken og Ole Wehus gir ansikt til to vidt forskjellige valg; de kjempet på hver sin side. Begge historiene har fått sine rettmessige plasser i dagens kjellerutstilling, på hver sin side av korridoren, og stilt overfor de brutale handlingene Wehus stod for er det enda litt lettere å se hvor viktig det er å fortsette å minnes Pål Eiken; hans død var unødvendig, men den var på ingen måte forgjeves.