Et skritt nærmere

En ny uke har gått, det har blitt februar og tiden er kommet for at de første treflatene med informasjon om aksjoner i krigsårene sendes til produksjon. Designet er det utstillingsdesigner Christine Lohre og grafisk designer Stian Berger som har stått for, og det er ingen tvil om at den jobben har ligget i de beste hender; det er et nytt og fresht Handlingsrommet dere får se når alt er klart.

IMG_1015

I PAPPESKER: Her ligger det lagret, det som var en del av motstandssalen som i disse dager er i ferd med å bli til Handlingsrommet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Veggene i det nye Handlingsrommet kommer til å fungere som en tidslinje, og dere som kommer innom for et besøk får blant annet lese mer om Norges Frihetsbevegelse, motstandsnettverket som ble dannet av den østerrikske soldaten Friedrich Leinböck-Winter, Kongeblomstaksjonen og forfølgelsen av jødene i Agder. I forrige uke ble den offisielle minnedagen for Holocaust, 27. januar, markert, og alle niendeklassingene i Kristiansand og Arendal fikk muligheten til å komme for å høre Edith Notowicz fortelle sin historie. Edith Notowizc overlevde Auschwitz, og her på Aktive Fredsreiser kan du lese mer om hvordan livet ble for Edith da tyskerne tok kontrollen over Ungarn og utryddelsen av jødene ble satt i system.

766 norske jøder ble enten drept eller døde som følge av masseutryddelsespolitikken nazistene førte. Ingen av de syv jødene som bodde i Agder i 1940 var blant de 766 som aldri fikk oppleve at krigen og nazistenes maktpolitikk tok slutt, men også de fikk merke forfølgelsen. Paul Schles, Grete Doller, Friedrich Doller, Viktor Fischer og Bernhard Kletzewski ble arrestert. Marianne Hauke fra Oddernes kom seg unna til Sverige, og Gisela Wilmersdoerffer unngikk arrestasjon og deportasjon etter at en lege reddet henne med en legeattest som sa at reisen til Oslo trolig ville få alvorlige konsekvenser for helsen hennes.

Seks millioner jøder mistet livet under holocaust. Når det i utgangspunktet er vanskelig å forstå hvordan et menneske kan ønske et annet menneske vondt uten annen forklaring at den ene er jøde, blir det umulig å skjønne en utryddelsespolitikk som sikret at man i løpet av bare få år klarte å avslutte seks millioner liv av samme grunn. Tallet dekker ikke en gang de andre gruppene, minoritetene, som ble offer for den samme politikken. Blant dem var sigøynerne, de homofile og de funksjonshemmede. Det er et usikkert tall, men om 11 millioner stemmer eller ikke, betyr det likevel millioner av føtter som ikke fikk gå flere skritt, og millioner av øyne som ble lukket for godt, fordi millioner av mennesker ikke ble ansett å ha livets rett.

De syv jødene på Agder som blir nevnt i Handlingsrommet overlevde holocaust, men utgjør like fullt en del av historien om nazistenes forsøk på å utrydde en hel folkegruppe; en liten del bestående av syv skjebner, som kanskje kan gi en inngang til å forstå hva det innebar å tilhøre feil fellesskap i de årene nazistene satt ved makten.

Advertisements

«Du satsa alt, men nå har du ofra alt»

«Under okkupasjonen måtte Gunvald Tomstad ta på seg en byrde, som ingen kunne bære uten å bli merket for livet; hvis de i det hele tatt fikk overleve.»

Slik innleder forfatter Per Hansson sin bok, Det største spillet, om Gunvald Tomstad; sørlendingen som gikk fra å leve et fredelig liv som bonde og typograf til å leve et livsfarlig dobbeltliv under krigen. Offisielt stod han i spissen for et lokalt NS-lag. I det skjulte var han motstandsmann. Når en melding som bidro til å sette i gang jakten på Bismarck, et av Tysklands kraftigste slagskip, nådde den allierte overkommandoen, var det ifølge Hansson Tomstad som stod utenfor døren på loftsrommet den ble sendt fra og holdt vakt.IMG_1009

FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Historien om etteretningsnettverket Tomstad ble en del av begynner en januarkveld i 1941. Måneden etter ble Helle i Flekkefjord, gården han arvet fra sin morfar i 1940, base for radiosenderen han skulle bruke de neste to årene på å beskytte. Radiokontakt mellom Helle og Storbritannia ble opprettet, og senere samme våren gikk Tomstad inn i NS med vissheten om at ensomheten han skulle få oppleve og forakten han skulle bli vist skulle gjøre radiosenderen enda tryggere. Ryktene om det nye NS-medlemmet gikk raskt, og mange reagerte med sjokk over hvem det var. Flere gjorde forsøk på å prate Tomstad bort fra det valget de trodde han hadde tatt, men ingen nådde frem. Med løgnen forsvant både venner og slektninger. For Tomstad selv var det morens lidelser under sin sønns tilsynelatende landssvik som gjorde mest vondt.

Planen om passivt NS-medlemsskap måtte ofres. Tilliten han var avhengig av fra tyskerne og de andre NS-medlemmene gjorde det umulig å nekte da tillitsvervene kom i hans retning rett etter innmeldelsen. Tyskerne var stadig på jakt etter radiosenderen de visste befant seg i Flekkefjord-området. Den beste beskyttelsen det illegale arbeidet han deltok i kunne få, var at han fremstod som fanatisk nazist. Og fra den dagen han gikk inn i NS og startet dobbeltspillet, ble dødstankene en følgesvenn; døden var alltid nærmere enn livet, og han jobbet hardt med å forsone seg med hva som lå i kortene om senderen ble avslørt. Men senderens drift og sikkerhet var det viktigste av alt – så viktig at han våren 1942 iscenesatte en ulykke som etterlot ham hardt skadet etter å ha fått innkallelse til tjeneste som soldat ved Østfronten.

Våren 1943 tok det slutt. I to år hadde Tomstad balansert mellom to vidt forskjellige roller. Utad hadde han spilt en overbevisende rolle som nazist, mens han i virkeligheten hadde operert som hemmelig agent under kodenavnet «Tom». Tomstad kom seg unna i siste liten etter at hans rolle i radiovirksomheten ble avslørt av Gestapo, og flukten gikk via Sverige til Storbritannia. Dobbeltspillet var over.

Gunvald Tomstad føyer seg inn i rekken av norske kvinner og menner som på ulikt vis tok opp kampen mot okkupasjonsmakten. Han ofret sitt eget navn og rykte i kampen mot nazistene. To år med nøye regi av egen oppførsel for ikke å bli avslørt, og en altomfattende løgn ikke en gang hans nærmeste familie kunne ta del i i frykt for konsekvensene, satte spor. Fredstiden ble heller ikke enkel. Da han døde, bare 51 år gammel, var det med disse ordene hans innsats ble minnet ved båra:

Du satsa alt. Men nå har du ofra alt.

En titt i kulissene

En måned har gått, og mens snøen har lagt seg og vinteren har slått seg til ro utenfor, har det rukket å skje mye innenfor dørene på Arkivet. En etterlengtet overlevering av gjenstander som skal brukes i Brennpunkt Arkivet fant sted i dag, og nå har det aller meste i forhold til hvordan kjelleren blir seende ut falt på plass.IMG_1005

OVERLEVERING: Gunvald Tomstads uniform var blant det som ble overlevert til Arkivet av Tomstads sønn i dag. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Nesten alt det som en gang stod i motstandssalen har blitt pakket ned og ryddet bort, og det ser ikke lenger ut slik det gjorde her. Nå ser det slik ut, idet siste rest er i ferd med å tas ut:IMG_1055

Og jobben med å rydde bort materialene etter at gjenstandene i de gamle monterne er pakket bort, er det blant annet disse trivelige karene som har tatt seg av: IMG_1043

I auditoriet har det også skjedd saker og ting, og det som så slik ut i dagene før jul: IMG_5154

Det ser slik ut, ganske nøyaktig én måned senere: IMG_1028

Her går det unna, og det gamle forsvinner i full fart mens det nye er like rundt hjørnet. De siste detaljene i forhold til design er på øyeblikket på plass, og i neste uke blir det klart hvordan alle delene av kjelleren skal se ut. Mange flinke mennesker er involvert i denne prosessen, og det liten tvil om at det er god grunn til å glede seg til å se hva som kommer ut i andre enden til våren. Nå er vi også tilbake på bloggen, og det betyr at dere kan titte innom for oppdateringer på alt det som skal skje hver uke fremover. Vi gleder oss!

Et siste besøk

Nå er det på øyeblikket over. Snart har årets siste besøkende vært innom, og når 2015 har blitt til 2016 skal alt som står i den gamle motstandssalen pakkes ned og settes bort. Vi har tatt en siste runde i dagens utstilling for å ta bilder, nå som det snart er siste gang vi får se den. Det er en liten stund siden dere som leser her inne har fått se bilder fra kjelleren, så i dag skal dere også få en liten titt, for neste gang dere kommer innom for et besøk i Vesterveien 4 er det noe helt annet som møter dere på innsiden av kjellerdøra. Dette blir spennende. Snart er det ingen vei tilbake, og om ikke lenge er en liten epoke i vår egen historie over. Nå begynner vi på et nytt kapittel, ett det har blitt jobbet med lenge, og mens dere venter på at den nye utstillingen skal åpne kan dere bla dere nedover dette blogginnlegget, se på bildene og ta et farvel med den gamle sammen med oss.

Fra motstandssalen som skal bli til handlingsrommet:IMG_4727

IMG_4996

Skjermbilde 2015-12-15 kl. 17.50.29

IMG_5025Fra cellene og torturkammeret:IMG_5047IMG_5054IMG_5080

Fra Kerners kontor og korridoren:
IMG_5116IMG_5091Skjermbilde 2015-12-15 kl. 18.09.05IMG_5162FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

God jul og takk for følget – så ses vi igjen her inne til neste år!

Førjulstid

Det første lille teppet med nysnø ble liggende noen kjølige morgentimer denne mandagen, før den ble borte igjen og alt som er igjen er en kuldegrad og et lite håp om et gjensyn med snø i håret før jul. Frosten ligger på frontruta før sola står opp, priskrigen har sørget for at butikkhyllene er tomme for julepølse og grøtris før man rekker å hente handlevogna, og gatene i Kristiansand er fulle av julelys, julegavetips, travle mennesker med hendene fulle av bæreposer og lukten av brente mandler. Det er jul om ti dager. Noen blir stresset bare av tanken. Noen gruer seg. Noen nyter, noen gleder seg og noen har hatt julestemning siden den aller første kakemannen kom i handelen i slutten av september.IMG_4949

KRISTIANSAND: Nysnø i Markens, ti dager før jul. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Noen gleder seg til nyttår, fordi starten på et nytt år betyr nye begynnelser, nye muligheter og nye eventyr. Noen ser frem til det nye året, fordi det betyr at jula endelig er overstått og at det ikke er like mye å grue seg til lenger. En måned fylt med julekakebaking, julehandel, julegaver, juleselskaper, julebord, julekalendere, julefilmer, julelys og juletrær kan gjøre vondt om alt den blir er en sår påminnelse om det som mangler; en venn å se julefilmene sammen med, en familie å dele julemiddagen med eller kolleger å nyte et julebord med. Noen kjenner på utilstrekkelighet, når svoren på ribba ikke blir sprø, når kakemennene blir murstein og barnålene på juletreet drysser på lillejulaften. Når man ikke har råd til kalendergaver til de minste, når kontoen blir tom lenge før alt er krysset av på handelista og når man ikke kan gi det andre kan gi.

Historiker Guri Hjeltnes har skrevet mye om hverdagslivet under krigen; en hverdag preget av reguleringer og begrensninger, under en okkupasjonsmakt som forsøkte å lukke landet og kutte tilførsel av alt fra mat til nyheter. Man måtte bli kreativ og finne nye måter å skaffe seg det man trengte på. Siden den gang har livet blitt et helt annet her hjemme, og for mange handler ikke det å ikke ha penger om å ikke ha råd til noe; det handler om å ikke ha råd til alt. Det handler om å ikke kunne bytte ut fjorårets vinterjakke med en ny, eller å måtte la bilen stå litt og investere i et busskort. Mange av oss har ikke vært nødt til å være mer kreative enn at vi baker brødet selv istedenfor å kjøpe det. Vi har kanskje kjent på å mangle noe, men det vi mangler er ikke det vi trenger – det er det vi har lyst på. Det som kunne vært kjekt å ha.

Det er ti dager til jul, og det er tid for å skille mellom det man trenger og det man ikke trenger og dele av det som blir til overs; uansett om det er tid, penger, medmenneskelighet, julemat eller en flaske med julebrus. Det er tid for å se seg litt ekstra rundt, gi en ekstra klem og spørre en ekstra gang om det finnes noe man kan hjelpe med. Vi har så mye. Vi har trygghet og vi har velstand, og det er lett å glemme det litt mens man spiser kakemenn og løper rundt med bæreposer, at det finnes noen som ikke gjør det samme og som trenger at vi ser dem. Det finnes noen som har det vanskelig nå, ti dager før jul, og vi kan dele, inkludere, involvere, bidra med det vi har, ta vare på og gjøre noe med det.

Sørlandets Rinnan

Historien om Henry Rinnan og Rinnanbanden er kjent for mange. Nordmannen som gikk i Gestapos tjeneste her til lands under krigen og som sammen med sin gruppe stod ansvarlig for at over 80 mennesker ble drept og at flere hundre ble utsatt for tortur. Under dekknavn infiltrerte gruppen motstandsbevegelsen i midt-Norge. Den tilliten de fikk gjennom å delta i motstandsarbeidet ble utnyttet til å avsløre, arrestere, og torturere og ta livet av medlemmer av motstandsnettverket. Henry Rinnan var skyld i store menneskelige lidelser mens han arbeidet på tyskernes side, og nettopp derfor har paralleller blitt trukket til Ole Wehus.

eilertsen_wehus-200Kristiansanderen Ole Wehus har sammen med Henry Rinnan blitt husket som en av de aller verste torturistene under andre verdenskrig. I april 1942 ble han ansatt som politibetjent i Statspolitiet. Statspolitiets avdeling i Kristiansand arbeidet tett med det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet, og Ole Wehus tok aktivt i bruk «skjerpede forhør» i det han anså som sin aller viktigste oppgave. Han skulle avsløre dem som drev med motstandsarbeid på Sørlandet. Mange brutale torturmetoder og torturredskaper ble tatt i bruk i forsøket på å få de arresterte til å prate.

Da Wehus’ sak kom for retten halvannet år etter krigens slutt, stod han tiltalt for over 40 tilfeller av tortur. I tillegg inneholdt tiltalen to tilfeller av medvirkning til drap. En av dem som mistet livet som følge av den voldsomme mishandlingen var Pål Eiken. Han omtalte Ole Wehus som den som hadde vært aller verst. Flere døde også i konsentrasjonsleirene de ble sendt til. I kjelleren på Arkivet i dag kan besøkende lese Ole Wehus sitt navn på andre plass på lista over dem som var involvert i flest tilfeller av tortur; kun Lipicki var involvert i flere. Wehus ble dømt i Agder lagmannsrett, og i dommen beskrives det hvordan han og kollegene tok i bruk både gummikøller, fjærkøller, batonger, lærpisk, skruklemmer, håndjern og stråleovner i sine avhør.

Wehus ble dømt til livstid, men dommen ble anket til Høyesterett. Dommen ble skjerpet, og Wehus ble én av de 44 som under landssvikoppgjøret ble dømt til døden av Høyesterett. 37 år gammel, den 10. mars. 1947, ble han henrettet på Akershus festning i Oslo for sine forbrytelser. Mer om saken mot Ole Wehus kan du lese her, hos Riksarkivet. Korridoren i Gestapokjelleren på Arkivet er viet gestapistene, de norske hjelperne og deres brutale handlinger mot motstandsmenn og motstandskvinner. I morgen er det én måned igjen til vi stenger ned kjelleren for å ta fatt på Brennpunkt Arkivet. I mellomtiden er det nok av tid til et besøk, i en tid hvor en påminnelse om at det å trekke slutninger om andre menneskers indre basert på deres ytre ikke gir mening synes å være nødvendig. Grusomhet kommer i mange utgaver. Det samme gjør medmenneskelighet og mot.

Lederen av skrekkens hus

I 1932 arbeidet han i skobutikk etter å ha utdannet seg som skomaker. Ni år senere, i september 1941, fikk han ordre om å ta over ledelsen av det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand. I mellomtiden hadde skobutikken blitt solgt, og Rudolf Kerner hadde meldt seg inn i Hitlers NSDAP og fått jobb i politiet. I årene som fulgte var han innblandet i nærmere 100 tilfeller av tortur, og i juni 1947, to år etter at krigen var over, ble den tidligere skomakeren og hans medarbeidere dømt til døden for forbrytelsene.

Rudolf-Kerner--2-
ETTER KRIGEN: Rudolf Kerner fikk sin dom i Norge da krigen var over. FOTO: Statsarkivet i Kristiansand.

I korridoren i kjelleren har de tyske overgriperne fått sin plass i utstillingen, og her skal de besøkende fortsatt få lese om og lære om den brutale lederen for sikkerhetspolitiet og hans medarbeidere i de årene de hadde sin arbeidsplass i Vesterveien 4. Frem til Arkivet ble nytt hovedkvarter i 1942 holdt sikkerhetspolitiet til her, i Østre Strandgate 5 i sentrum av Kristiansand.

IMG_4880
SIPO I KRISTIANSAND: Gestapo var en av fire underavdelinger Kerner hadde øverste ansvar for. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I dag er Rudolf Kerners kontor rekonstruert i kjelleren, men et mål for fremtiden er å ha en rekonstruksjon av kontoret hans der hvor det egentlig lå; i tredje etasje. Mange skjebner ble avgjort her, og selv om det aller verste foregikk i kjelleren, så skjedde også mishandlingen der – på sjefens kontor i husets øverste etasje.

Rudolf Kerner ble etter krigen stilt for retten sammen med fem andre tyske gestapister; Paul Glomb, Friedrich Wilhelm Meyer, Friedrich Lappe, Heinrich Willführ og Franz Gromann. Lipicki forsvant, og Hans Petersen og Wilhelm Heinze døde før de kunne stilles for retten. Dødsdommen han fikk i 1947 ble senere opphevet. Allerede året etter ble den omgjort til livsvarig fengsel, og i 1953 ble Kerner benådet og sendt ut av landet. Han døde i 1998, men det han gjorde lever videre; det er vanskelig å fortelle historien om Arkivet som Aussendienststelle Kristiansand uten å nevne hans navn, og i 1949 uttalte høyesterettsdommer Fougner at det største ansvaret for mishandlingen på Arkivet lå på Kerners skuldre. Det var under Hauptsturmführer Rudolf Kerners ledelse at skrekkens hus ble skrekkens hus.