En motstandskvinne

Seks dager etter at krigen brøt ut, mistet Henriette Bie Lorentzen jobben hun hadde hatt ved Nansenskolen i Lillehammer da de tyske okkupantene tok over skolen. Her hadde hun arbeidet som lærer og sekretær siden skolen ble opprettet våren to år tidligere. Ved krigens begynnelse flyttet hun til Kristiansand, sammen med ektemannen. Han hadde fått arbeid ved Kristiansand Katedralskole, men Henriette fikk ingen ny jobb, og tiden brukte på hun på motstandsarbeid både hun og mannen hadde blitt involvert i. Hun reiste som kurér mellom Oslo og Kristiansand, deltok i flyktningarbeid og spredte illegale aviser i Kristiansand. Da mannen hennes, Øyvind, måtte gå i dekning sommeren 1943, ble Henriette igjen på gården i Søgne. Siden krigens start hadde hun født en sønn, og denne sommeren var hun gravid på nytt. Ingen trodde at Henriette var i fare. En gravid kvinne ville ikke bli satt i fangenskap. Hun ville bli satt fri igjen om hun ble tatt.

lorentzen-kew068-justertEtter at mannen hennes hadde gått i dekning, dro Henriette til leiligheten de hadde sammen i byen for å fjerne spor etter motstandsarbeidet de hadde tatt del i. Morgenen etter ble hun arrestert av Gestapo. En illegal avis hun ikke hadde fått fjernet ble funnet i leiligheten, og Henriette ble tatt med til Arkivet. Og hun ble ikke satt fri igjen. Hun ble nådeløst torturert. Senere ble hun sendt videre til Grini og Møllergata, og barnet hun bar på ble født i fangenskap. Under avhørene med Gestapo hadde hun blitt fortalt at barnet ville bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland, men en østeriksk fødselslege sørget for at den nyfødte datteren havnet i armene på Henriettes far og søster i Oslo. Ikke lenge etter ble Henriette sendt til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. I mellomtiden hadde hun fått vite at sønnen var trygg med familien hennes i Oslo, og at mannen hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige.

Først sommeren 1945 fikk hun komme hjem til familien igjen. Allerede samme året holdt hun foredrag om hva hun hadde opplevd under krigen, og sammen med Kirsten Hansteen startet hun tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» som de to kvinnene drev frem til 1955. Henriette levde et aktivt liv i etterkrigstiden. Hun var levende engasjert i kvinnesaken, aktiv som fredsforkjemper i Amnesty International og en del av Bestemødre mot atomvåpen; en gruppe som ikke finnes lenger, men Henriettes og de andre bestemødrenes engasjement lever videre i dagens Bestemødre for fred. I denne VG-artikkelen kan du lese mer om hvordan Henriette Bie Lorentzen har blitt anerkjent i Tyskland for det motstandsarbeidet hun gjorde.

Hele sitt yrkesaktive liv var Henriette opptatt av ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd, og hun var drevet av et sterkt samfunnsengasjement. Krigen hadde lært henne hvor farlig sløvhet og likegyldighet kunne være, og hun hadde en veldig tro på kunnskap som et verdifullt våpen mot rasisme og fremmedhat. Hun så hvordan uvitenhet åpnet opp for intoleranse og skepsis overfor andre mennesker. I 1995, seks år før hun døde, fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid for kvinner og fred. Hun vil bli husket for ettertiden, både for sitt motstandsarbeid og sitt engasjement i etterkrigsårene, og når handlingsrommet åpnes for besøk i april, er hennes skjebne en del av motstandshistorien som blir fortalt.

Sørlandets Rinnan

Historien om Henry Rinnan og Rinnanbanden er kjent for mange. Nordmannen som gikk i Gestapos tjeneste her til lands under krigen og som sammen med sin gruppe stod ansvarlig for at over 80 mennesker ble drept og at flere hundre ble utsatt for tortur. Under dekknavn infiltrerte gruppen motstandsbevegelsen i midt-Norge. Den tilliten de fikk gjennom å delta i motstandsarbeidet ble utnyttet til å avsløre, arrestere, og torturere og ta livet av medlemmer av motstandsnettverket. Henry Rinnan var skyld i store menneskelige lidelser mens han arbeidet på tyskernes side, og nettopp derfor har paralleller blitt trukket til Ole Wehus.

eilertsen_wehus-200Kristiansanderen Ole Wehus har sammen med Henry Rinnan blitt husket som en av de aller verste torturistene under andre verdenskrig. I april 1942 ble han ansatt som politibetjent i Statspolitiet. Statspolitiets avdeling i Kristiansand arbeidet tett med det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet, og Ole Wehus tok aktivt i bruk «skjerpede forhør» i det han anså som sin aller viktigste oppgave. Han skulle avsløre dem som drev med motstandsarbeid på Sørlandet. Mange brutale torturmetoder og torturredskaper ble tatt i bruk i forsøket på å få de arresterte til å prate.

Da Wehus’ sak kom for retten halvannet år etter krigens slutt, stod han tiltalt for over 40 tilfeller av tortur. I tillegg inneholdt tiltalen to tilfeller av medvirkning til drap. En av dem som mistet livet som følge av den voldsomme mishandlingen var Pål Eiken. Han omtalte Ole Wehus som den som hadde vært aller verst. Flere døde også i konsentrasjonsleirene de ble sendt til. I kjelleren på Arkivet i dag kan besøkende lese Ole Wehus sitt navn på andre plass på lista over dem som var involvert i flest tilfeller av tortur; kun Lipicki var involvert i flere. Wehus ble dømt i Agder lagmannsrett, og i dommen beskrives det hvordan han og kollegene tok i bruk både gummikøller, fjærkøller, batonger, lærpisk, skruklemmer, håndjern og stråleovner i sine avhør.

Wehus ble dømt til livstid, men dommen ble anket til Høyesterett. Dommen ble skjerpet, og Wehus ble én av de 44 som under landssvikoppgjøret ble dømt til døden av Høyesterett. 37 år gammel, den 10. mars. 1947, ble han henrettet på Akershus festning i Oslo for sine forbrytelser. Mer om saken mot Ole Wehus kan du lese her, hos Riksarkivet. Korridoren i Gestapokjelleren på Arkivet er viet gestapistene, de norske hjelperne og deres brutale handlinger mot motstandsmenn og motstandskvinner. I morgen er det én måned igjen til vi stenger ned kjelleren for å ta fatt på Brennpunkt Arkivet. I mellomtiden er det nok av tid til et besøk, i en tid hvor en påminnelse om at det å trekke slutninger om andre menneskers indre basert på deres ytre ikke gir mening synes å være nødvendig. Grusomhet kommer i mange utgaver. Det samme gjør medmenneskelighet og mot.

Når vi lar oss lede

Facebookstatuser. Reklame på bussholdeplassen. Kronikker i avisene, konsertplakater på gatehjørnene og informasjonsbrosjyrer i postkassen. Hverdagen er full av nye inntrykk. Tilgangen på informasjon har blitt overveldende stor, og terskelen for å dele informasjon med andre har blitt lavere enn noensinne. Det har blitt en enkel sak for dem som har et budskap, og kunnskap om de utallige kanalene det kan spres i, å nå ut til oss. Samtidig er det ingenting som heter kildesjekk og redaktøransvar på mange av de nye plattformene, og med mindre vi har lært oss å lese med et kritisk blikk, er det lett å bli lurt.

Feilinformasjon kan spre seg raskere enn noen gang. Det samme kan løgn, hat og fordommer. Det er lett å tenke at vi, midt i den enorme strømmen av informasjon fra så mange forskjellige kanter, blir mer kritiske til det vi ser, hører og leser når vi ikke er i stand til å bruke tid og energi på mer enn en brøkdel. Men de fleste av oss som har scrollet ned en Facebook-feed eller kastet et blikk på hva som foregår i bloggverdenen kan nok være enige om at det er lett å la seg rive med av et godt argument eller en treffende påstand. Det er ikke så lett å få øye på hvem opphavsmannen er, og det er ikke så lett å få øye på motivasjon og baktanker. Likevel tror vi på det, og likevel deler vi det videre.

derjude satan-mask
NAZISTISK PROPAGANDA: «Jøden: Krigshisser og krigsforlenger». FOTO: German Propaganda Archive.

Kanskje er det en litt ubehagelig tanke, men virkeligheten for de fleste av oss er at vi stadig vekk blir lurt. Vi tror på mye som ikke er sant. Iblant fordi vi leser i god tro og ikke fanger opp at det ikke stemmer. Iblant fordi det vi får høre passer så godt inn i det vi allerede tror at vi ikke bryr oss med å sjekke. Det er mye informasjon å velge mellom, og det er lett å velge ut, gi oppmerksomhet til og dele videre det som bygger opp under det vi allerede tenker og tror. Dessuten er vi flokkdyr. Vi tenker, føler, tror og mener litt sterkere når vi ser at andre tenker, føler, tror og mener det samme. Vi blir mindre opptatt av om påstander vi velger å tro på har rot i virkeligheten når vi føler noe så sterkt, og det er fort gjort å lukke øynene for alternativene.

En utstilling som Brennpunkt Arkivet skal ikke kun lære oss fakta om en viktig del av vår historie. Ved å vise oss nye perspektiver og nyansere historien, utfordrer den oss også til å tenke over det vi tar for gitt, og den utfordrer oss til nettopp det å være kritiske til det vi får høre. Den lærer oss om hvor overbevisende nazistisk propaganda kunne være, og den utfordrer oss til å ikke tro blindt på det vi ser, hører og leser. Det er nyttige egenskaper å ha i møte med de samfunnsutfordringene vi står ovenfor nå. Vi har godt av å ta et steg tilbake og granske våre egne holdninger iblant. Bli bevisst på hvor vi har funnet de gode argumentene våre, hvor vi har glemt å tvile og stille spørsmål og hvem vi har bestemt oss for å lytte til.

Vi kommer aldri til å slutte å la oss påvirke. Det er det ingen grunn til heller. Men iblant mister vi gangsynet vårt – og det gagner ingen av oss i det lange løp når vi velger å spre løgner, frykt, fordommer og hat.

Det første møtet med krigen

I vår var det 75 år siden krigsutbruddet. 8. mai i år skrev Fædrelandsvennen en tekst om da krigen kom til Kristiansand. Den kan du lese her. Den 9. april 1940, klokken 05.02 om morgenen, gikk alarmen på Odderøya festning. Ti minutter senere gikk varselsskuddene beordret av kommandant Ole Arnt Fosby, men skipene ville ikke stoppe. Ikke lenge etter fikk byen sitt første møte med krigen, idet de tyske krigsskipene åpnet ild tilbake. Krigen kom til Norge denne dagen, og få steder i landet ble det første møtet mellom nordmenn og tyskere så dramatisk som i Kristiansand. Den 9. april 1940 mistet 22 mennesker livet i Kristiansand, og 17 mennesker fikk alvorlige skader. Hus og bygninger ble ødelagt.

Klokken halv elleve den morgenen gikk tyske styrker i land og tok kontroll over Odderøya festning. De ble værende i Kristiansand i over fem år. Nå, over 75 år etter at Kristiansand ble angrepet, er det vanskelig å sette seg inn i hva kristiansanderne opplevde da de første granatene falt. Åtte soldater døde i kamp på Odderøya. Blant de falne var 21 år gamle Thorodd Andresen. I dag er det eldgammel historie for mange av oss som ikke har opplevd krig. Nå blir Odderøya forbundet med søndagstur, vafler og sommeridyll. Men sporene er der for å minne oss på hvor annerledes denne utsikten var for dem som stod her den morgenen i april for 75 år siden.

IMG_4927ODDERØYA: Utsikt fra Vestre batteri. To kanoner stod her da tyskerne kom 9. april 1940. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

IMG_4931ANKER: Fra det tyske krigsskipet Seattle som ble satt i brann av skuddene fra de to kanonene. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

“Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.»

Nesten hundre tilfeller av tortur var Hauptsturmführer Rudolf Kerner, lederen av skrekkens hus, involvert i. Den grove torturen som tok livet av motstandsmann Pål Eiken, bonden fra Eiken i Vest-Agder, var det Kerner som beordret. Pål Eiken døde på sykehus i Kristiansand 1. april 1944. Den grove volden han hadde blitt utsatt for hadde gitt ham urinforgiftning, og 1. april 1944 ble dagen da det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet fikk sitt første dødsoffer på samvittigheten.

Historien om Pål Eiken er historien om en høyt respektert og betrodd mann. paal_eikenDa krigen kom til landet var han ordfører i hjembygda Eiken. I 1941 sørget okkupasjonsmakten for å sette en stopper for hans karriere som ordfører, og Pål Eiken fikk en sentral rolle i major Arne Laudals militærorganisasjon. Det var under opprullingen av denne at sikkerhetspolitiet ble kjent med hva han hadde gjort; han hadde hjulpet kommandosoldater fra England. Han hadde vært med på å skaffe dem mat og overnatting og tatt imot våpen, og sikkerhetspolitiet ville vite hvor våpenlageret var. Natt til 21. mars ble han arrestert.

Mishandlingen begynte allerede på vei fra Eiken til Kristiansand, i huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn. De ti dagene som fulgte ble han utsatt for de groveste formene for tortur av gestapistene. Med to til tre dagers mellomrom ble han avhørt tre ganger av Kerner, men gestapistene fikk aldri de avsløringene de ønsket. Pål Eiken sa aldri noe om sine egne handlinger, og de fikk aldri navn på medarbeidere ut av ham. Før han døde, ba han om at de som hadde mishandlet ham måtte tilgis. De visste ikke hva de gjorde.

En av de norske fangevokterne fortalte i sin vitneforklaring etter krigen at den som hadde mishandlet Pål Eiken aller verst under tiden på Arkivet, var nordmannen Ole Wehus. Ole Wehus var en av mellom 80 og 90 nordmenn som samarbeidet med sikkerhetspolitiet på Arkivet, og historien om Pål Eiken viser hvordan både samhold og splittelse preget den norske befolkningen under krigen. Pål Eiken og Ole Wehus gir ansikt til to vidt forskjellige valg; de kjempet på hver sin side. Begge historiene har fått sine rettmessige plasser i dagens kjellerutstilling, på hver sin side av korridoren, og stilt overfor de brutale handlingene Wehus stod for er det enda litt lettere å se hvor viktig det er å fortsette å minnes Pål Eiken; hans død var unødvendig, men den var på ingen måte forgjeves.

Historiene i handlingsrommet

De grønne bladene har for lengst blitt gule. Vinteren er i ferd med å melde sin ankomst, og det samme gjør de siste fristene for handlingsrommet. Når dørene stenges for besøkende over jul, er det her det starter.

IMG_4902HØST PÅ ARKIVET: Det har blitt november, og en spennende og innholdsrik vinter for alle som er nysgjerrige på den nye utstillingen er like rundt hjørnet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

24 mennesker skal presenteres. 24 historier skal fortelles. Biografiene er det forfatter og biblioteksansvarlig hos Stiftelsen Arkivet, Mirjam, som skriver, og mye skal fortelles med få ord. Ny kunnskap har gitt rom for å fortelle nye historier siden den gangen kjellerutstillingen var ny, og de 24 skjebnene som er valgt ut skal få plass i korte fortellinger som både gir svar og åpner opp for spørsmål og refleksjon. Tekster som skal legge grunnlag for samtale og diskusjon når skoleelevene kommer på besøk, og som for oss som får vandre rundt på egenhånd blir invitasjoner til å bli kjent med og forstå hvem de var og hva som skjedde med dem.

Hvilke valg hadde de, hvilke valg tok de og hvilke konsekvenser fikk det? Store arbeider skal brytes ned til noen få ord som skal vise mangfoldet i menneskeskjebner under krigen, og for Mirjam handler det om å gi plass til nye perspektiver og trekke frem det utypiske. Det handler om at valg kan være vanskelige, og at også de riktige valgene kan ha konsekvenser det er vanskelig å leve med. Livet i motstandsbevegelsen var ikke lett å leve. Det var farefullt og det kostet mye. Et vanskelig forhold til egen familie, arrestasjoner og traumer etter minner og opplevelser som ikke ga slipp så lett da krigen var over. Handlingsrommet har ikke plass til verken glansbilder eller stereotypier, og Mirjam er opptatt av at livet først og fremst består av gråsoner; gråsonene har også sin plass i gjenfortellingen av det som skjedde.

Dessuten vekker det å se hva motstandskampen kunne innebære for et menneske en beundring for dem som kjempet en aktiv kamp mot nazistene, og kanskje også en forståelse for dem som valgte samarbeid. De fleste gjorde ingenting, og Mirjam snakker om den indre kampen om hvilke verdier man skulle ta med seg videre som den viktigste kampen som ble kjempet. Det finnes så mye mellom riktig og galt, og handlingsrommet skal ikke være et rom kun for helter og plettfrie livshistorier. De hører til sjeldenhetene, og det er ikke det å få høre om alt som gikk på skinner og alt som ble gjort riktig vi alltid lærer mest av. Handlingsrommet blir et rom for mennesker som også levde vanlige liv. Mennesker som tråkket både riktig og galt, som både tvilte og angret, og som stod akkurat der hvor vi står i dag; midt mellom krav og forventninger fra mange kanter.

Det å formidle så mye om et annet menneske på så lite plass er en stor oppgave, for selv om det finnes mange måter å fortelle på og mange måter å forsøke å gjøre inntrykk på, så er det liten tvil; ord veier tungt.

Lederen av skrekkens hus

I 1932 arbeidet han i skobutikk etter å ha utdannet seg som skomaker. Ni år senere, i september 1941, fikk han ordre om å ta over ledelsen av det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand. I mellomtiden hadde skobutikken blitt solgt, og Rudolf Kerner hadde meldt seg inn i Hitlers NSDAP og fått jobb i politiet. I årene som fulgte var han innblandet i nærmere 100 tilfeller av tortur, og i juni 1947, to år etter at krigen var over, ble den tidligere skomakeren og hans medarbeidere dømt til døden for forbrytelsene.

Rudolf-Kerner--2-
ETTER KRIGEN: Rudolf Kerner fikk sin dom i Norge da krigen var over. FOTO: Statsarkivet i Kristiansand.

I korridoren i kjelleren har de tyske overgriperne fått sin plass i utstillingen, og her skal de besøkende fortsatt få lese om og lære om den brutale lederen for sikkerhetspolitiet og hans medarbeidere i de årene de hadde sin arbeidsplass i Vesterveien 4. Frem til Arkivet ble nytt hovedkvarter i 1942 holdt sikkerhetspolitiet til her, i Østre Strandgate 5 i sentrum av Kristiansand.

IMG_4880
SIPO I KRISTIANSAND: Gestapo var en av fire underavdelinger Kerner hadde øverste ansvar for. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I dag er Rudolf Kerners kontor rekonstruert i kjelleren, men et mål for fremtiden er å ha en rekonstruksjon av kontoret hans der hvor det egentlig lå; i tredje etasje. Mange skjebner ble avgjort her, og selv om det aller verste foregikk i kjelleren, så skjedde også mishandlingen der – på sjefens kontor i husets øverste etasje.

Rudolf Kerner ble etter krigen stilt for retten sammen med fem andre tyske gestapister; Paul Glomb, Friedrich Wilhelm Meyer, Friedrich Lappe, Heinrich Willführ og Franz Gromann. Lipicki forsvant, og Hans Petersen og Wilhelm Heinze døde før de kunne stilles for retten. Dødsdommen han fikk i 1947 ble senere opphevet. Allerede året etter ble den omgjort til livsvarig fengsel, og i 1953 ble Kerner benådet og sendt ut av landet. Han døde i 1998, men det han gjorde lever videre; det er vanskelig å fortelle historien om Arkivet som Aussendienststelle Kristiansand uten å nevne hans navn, og i 1949 uttalte høyesterettsdommer Fougner at det største ansvaret for mishandlingen på Arkivet lå på Kerners skuldre. Det var under Hauptsturmführer Rudolf Kerners ledelse at skrekkens hus ble skrekkens hus.