Undermenneskene

Man skal ikke lete lenge før man finner den. Rasismen i kommentarfeltene. Den dårlige tålmodigheten med alt som er annerledes. De som dømmer andre mennesker med utgangspunkt i hva de er fremfor hvem de er, og som samler seg rundt en felles forståelse om at mennesker er ulike og at det derfor er i orden å rangere fra de mest verdifulle til de minst verdifulle med den største selvfølgelighet. Den finnes overalt. Intoleransen. De små signalene om at jeg er bedre enn deg, fordi jeg lever livet mitt på en annen måte enn deg og møter et litt annet ansikt i speilet enn det du gjør. Mitt språk høres bedre ut enn ditt språk, din religion har lite å stille opp med mot min religion, og hvor uansvarlig og rart er det ikke å faste 20 timer i døgnet i en hel måned?

Argumentene er mange for hvorfor jeg er mer verdifull enn deg. Felles for dem alle er antagelsen som ligger bak. Den om at det finnes en fasit på hvordan et menneske skal være, og at det finnes dem som passer bedre inn i malen enn andre. At det finnes dem som er berettiget til å bestemme over andre, i kraft av hva de er. For det er jo det vi gjør, når vi har forventninger om at et menneske burde prate annerledes, kle seg annerledes, se annerledes ut, tenke annerledes og spise annerledes – fordi vi mener det burde være sånn.

TVANGSARBEID: «Russerfangene» som arbeidet i Norge under krigen var en verdifull ressurs for tyskerne, men ble ikke behandlet slik. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det at jødene systematisk skulle utryddes, og at de 100 000 sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge ble behandlet som dyr i krigsårene, har sitt utspring i en tankegang som denne. Det fantes mennesker som ikke var verdt noe. Og det fantes mennesker som anså det som sin rett å definere hvem det var som ikke var verdt noe. Det fantes troen på en overlegen rase, og dermed også troen på at noen var undermennesker. Untermenschen. Mennesker det var i orden å behandle annerledes. Mennesker det var i orden å drepe.

Kanskje er det viktigste at nazistene ble beseiret. Kanskje er det feil å trekke paralleller mellom skepsis til dem vi oppfatter som annerledes i det samfunnet vi lever i i dag og det som skjedde da. Men det er noe med den grunnleggende mangelen på respekt for andre mennesker som gjør det så nærliggende å tenke at vi har det i oss å la det skje igjen. Om vi fortsetter å være så opptatt av at det som skiller andre mennesker fra oss, er galt, og om vi fortsetter å tro at det er vår rett å definere vår egen levemåte som den riktige og at hvor vi ble født og hvordan vi ser ut gir oss en rettmessig fordel i livet.

Og om vi tørr å tro at kommentarfeltene er harmløse, at de sterke meningene bare tilhører de få og at ord bare er ord – for det er ikke så lenge siden sånne ord ble til handling. Da var det ikke bare noen få.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme! – Arnulf Øverland. Du må ikke sove, 1937.

Innenfor veggene i skrekkens hus

Tortur er et vanskelig ord å bruke, og et ubehagelig ord å lese. I et land hvor freden har fått vare i over 70 år er det likevel et viktig tema å prate høyt om – og det er det mange som gjør. Stiftelsen Arkivets naboer på huset, Amnesty International, er en av dem. De oppfordrer til å ta andres opplevelse av urettferdighet personlig. At mennesker har vært brutale mot hverandre til alle tider er et velkjent faktum, men å forstå hvordan det er å oppleve, både fysisk og psykisk, er en vanskelig oppgave.

I FANGENSKAP: «Skjerpet forhør» ble det kalt når fangene ble utsatt for nådeløs tortur. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

SJEFENS KONTOR: Rudolf Kerner, den uberegnelige lederen for det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand, var en fryktet mann. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Hva kan vel noen som sitter her i dag og skriver, innenfor de samme fire veggene hvor det fra januar 1942 og frem til krigens slutt ble begått umenneskelige handlinger, ha forutsetninger for å vite noe som helst om hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem som satt her? Hvordan det føltes å bli mishandlet i dagesvis i strekk? Hva som gjorde et menneske i stand til å behandle et annet på den måten?

Hvordan går man egentlig fra å være skomaker til å bli torturist? Det er vanskelig å forstå hvordan livet kan snu på den måten, uten at ondskap idet minste er en del av forklaringen. Kanskje er det også det, når man klarer å være vitne til et annet menneskes lidelse på den måten gestapistene på Arkivet var. I manuset for omvisning i Gestapokjelleren i dag, står likevel et viktig punkt: Det var ganske vanlige mennesker som gjorde uvanlig grusomme ting mot andre mennesker. Man kan ikke avfeie det som skjedde som gale menns verk, for hvilke forutsetninger har man da for å jobbe mot at det ikke skal skje igjen?

TORTURMETODER I KJELLEREN: Slik kunne en fange bli liggende, bundet på ryggen inntil en stråleovn og en varm radiator, i inntil to timer. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I «Arkivet. Torturens høyborg» beskriver forfatter Kristen Taraldsen et sørlandsk Gestapo-hovedkvarter hvor torturredskapene var mange og torturmetodene kreative. I kjellerutstillingen har skoleelever, turister og andre besøkende blitt møtt med autentiske torturinstrumenter. Det skal de fortsette med. For en av de største grunnene til at man ikke forstår, er den avstanden som oppstår både i tid og rom, når krigen har vært over så veldig lenge og den torturen vi hører om i dag ikke skjer akkurat her hvor vi lever livene våre. Å fortsette å skape nærhet til det som en gang var, er en av utstillingens viktigste funksjoner.

Inntrykkene blir annerledes, når man går ned i kjelleren og får se, høre om og kjenne etter. Å fullt ut forstå det man aldri har fått oppleve selv er kanskje umulig, men et forsøk på og muligheten til å sette seg inn i det, åpner opp for å huske på vegne av dem som ikke er her lenger. Og husker vi, snur vi oss kanskje ikke bort den dagen vi står overfor det som er like vanskelig.

I skyggen av mennene

Det er lett å forbinde krig med uredde menn i uniform. Av de 3562 som gjennom krigsårene ble arrestert og satt i fangenskap, var kun 272 kvinner. Også overgriperne var menn. Det store flertallet var utvilsomt menn, med den naturlige forklaringen at krig tradisjonelt sett har vært et område for menn.

Vi vet at det ikke bodde flere menn enn kvinner i Norge ved krigsutbruddet – så hvor var de norske kvinnene? Hvem var de, og hvilke roller inntok de under krigen? I NRK-dokumentarserien «Kvinner i krig» løftes deres innsats under krigen frem som avgjørende og viktig. Det eneste som skiller den fra mennenes innsats, er at den var mindre synlig. Legger man stereotypiske oppfatninger av hvem som deltar i krig til side, vil man få øye på hvordan både koner, mødre, døtre og søstre tok opp kampen. Men mange tiet om sine historier etter krigen, og mange fikk aldri fortalt. Å hente jobben disse kvinnene gjorde frem i lyset er en viktig oppgave.

MINNESMERKE: Ved inngangen til Arkivet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Kampen for frihet og selvstendighet var ikke bare for menn, og tyskernes grep rundt Norge opprørte på tvers av befolkningen. Brennpunkt Arkivet skal blant annet gi de besøkende et innblikk i hvordan mennesker på ulikt vis slo tilbake da nazistene forsøkte å forme det norske samfunnet etter eget ønske. Både kvinner og menn tok fatt på motstandsarbeid med liv og helse som innsats. I boken «Kvinnekamp. Historien om norske motstandskvinner» har historiker Kristin Hatledal fortalt om en del av motstandshistorien det har vært stille om etter krigen, og om hvordan motstand kostet 26 kvinner livet. De fleste i tysk fangenskap. På Arkivet har vi tidligere fortalt historiene til fem som kom tilbake.

Et tradisjonelt kvinnesyn gjorde at kvinner i flere tilfeller kunne forsvinne lettere under radaren, og mange motstandskvinner arbeidet i etterretnings- og varslingstjenesten – arbeid det var vanskeligere å få øye på. En av de 272 kvinnene som var innom Arkivet var Henriette Bie Lorentzen. Et eksemplar av den illegale avisen Håndslag ble funnet under en ransaking av leiligheten hun bodde i. Henriette var gravid med sitt andre barn da hun ble tatt til fange og torturert, og hennes historie forteller noe viktig om deltakelse i krig. Den forteller om hvordan mot, vilje og oppofrelse finnes i alle slags skikkelser, og om hvordan de aller mest brutale konsekvensene dersom man ble tatt ikke var forbeholdt menn. Et besøk i den nye utstillingen vår vil gi deg et innblikk i hvordan krigen ikke var for menn. Den var for mennesker.