Et skritt nærmere

En ny uke har gått, det har blitt februar og tiden er kommet for at de første treflatene med informasjon om aksjoner i krigsårene sendes til produksjon. Designet er det utstillingsdesigner Christine Lohre og grafisk designer Stian Berger som har stått for, og det er ingen tvil om at den jobben har ligget i de beste hender; det er et nytt og fresht Handlingsrommet dere får se når alt er klart.

IMG_1015

I PAPPESKER: Her ligger det lagret, det som var en del av motstandssalen som i disse dager er i ferd med å bli til Handlingsrommet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Veggene i det nye Handlingsrommet kommer til å fungere som en tidslinje, og dere som kommer innom for et besøk får blant annet lese mer om Norges Frihetsbevegelse, motstandsnettverket som ble dannet av den østerrikske soldaten Friedrich Leinböck-Winter, Kongeblomstaksjonen og forfølgelsen av jødene i Agder. I forrige uke ble den offisielle minnedagen for Holocaust, 27. januar, markert, og alle niendeklassingene i Kristiansand og Arendal fikk muligheten til å komme for å høre Edith Notowicz fortelle sin historie. Edith Notowizc overlevde Auschwitz, og her på Aktive Fredsreiser kan du lese mer om hvordan livet ble for Edith da tyskerne tok kontrollen over Ungarn og utryddelsen av jødene ble satt i system.

766 norske jøder ble enten drept eller døde som følge av masseutryddelsespolitikken nazistene førte. Ingen av de syv jødene som bodde i Agder i 1940 var blant de 766 som aldri fikk oppleve at krigen og nazistenes maktpolitikk tok slutt, men også de fikk merke forfølgelsen. Paul Schles, Grete Doller, Friedrich Doller, Viktor Fischer og Bernhard Kletzewski ble arrestert. Marianne Hauke fra Oddernes kom seg unna til Sverige, og Gisela Wilmersdoerffer unngikk arrestasjon og deportasjon etter at en lege reddet henne med en legeattest som sa at reisen til Oslo trolig ville få alvorlige konsekvenser for helsen hennes.

Seks millioner jøder mistet livet under holocaust. Når det i utgangspunktet er vanskelig å forstå hvordan et menneske kan ønske et annet menneske vondt uten annen forklaring at den ene er jøde, blir det umulig å skjønne en utryddelsespolitikk som sikret at man i løpet av bare få år klarte å avslutte seks millioner liv av samme grunn. Tallet dekker ikke en gang de andre gruppene, minoritetene, som ble offer for den samme politikken. Blant dem var sigøynerne, de homofile og de funksjonshemmede. Det er et usikkert tall, men om 11 millioner stemmer eller ikke, betyr det likevel millioner av føtter som ikke fikk gå flere skritt, og millioner av øyne som ble lukket for godt, fordi millioner av mennesker ikke ble ansett å ha livets rett.

De syv jødene på Agder som blir nevnt i Handlingsrommet overlevde holocaust, men utgjør like fullt en del av historien om nazistenes forsøk på å utrydde en hel folkegruppe; en liten del bestående av syv skjebner, som kanskje kan gi en inngang til å forstå hva det innebar å tilhøre feil fellesskap i de årene nazistene satt ved makten.

Advertisements

Førjulstid

Det første lille teppet med nysnø ble liggende noen kjølige morgentimer denne mandagen, før den ble borte igjen og alt som er igjen er en kuldegrad og et lite håp om et gjensyn med snø i håret før jul. Frosten ligger på frontruta før sola står opp, priskrigen har sørget for at butikkhyllene er tomme for julepølse og grøtris før man rekker å hente handlevogna, og gatene i Kristiansand er fulle av julelys, julegavetips, travle mennesker med hendene fulle av bæreposer og lukten av brente mandler. Det er jul om ti dager. Noen blir stresset bare av tanken. Noen gruer seg. Noen nyter, noen gleder seg og noen har hatt julestemning siden den aller første kakemannen kom i handelen i slutten av september.IMG_4949

KRISTIANSAND: Nysnø i Markens, ti dager før jul. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Noen gleder seg til nyttår, fordi starten på et nytt år betyr nye begynnelser, nye muligheter og nye eventyr. Noen ser frem til det nye året, fordi det betyr at jula endelig er overstått og at det ikke er like mye å grue seg til lenger. En måned fylt med julekakebaking, julehandel, julegaver, juleselskaper, julebord, julekalendere, julefilmer, julelys og juletrær kan gjøre vondt om alt den blir er en sår påminnelse om det som mangler; en venn å se julefilmene sammen med, en familie å dele julemiddagen med eller kolleger å nyte et julebord med. Noen kjenner på utilstrekkelighet, når svoren på ribba ikke blir sprø, når kakemennene blir murstein og barnålene på juletreet drysser på lillejulaften. Når man ikke har råd til kalendergaver til de minste, når kontoen blir tom lenge før alt er krysset av på handelista og når man ikke kan gi det andre kan gi.

Historiker Guri Hjeltnes har skrevet mye om hverdagslivet under krigen; en hverdag preget av reguleringer og begrensninger, under en okkupasjonsmakt som forsøkte å lukke landet og kutte tilførsel av alt fra mat til nyheter. Man måtte bli kreativ og finne nye måter å skaffe seg det man trengte på. Siden den gang har livet blitt et helt annet her hjemme, og for mange handler ikke det å ikke ha penger om å ikke ha råd til noe; det handler om å ikke ha råd til alt. Det handler om å ikke kunne bytte ut fjorårets vinterjakke med en ny, eller å måtte la bilen stå litt og investere i et busskort. Mange av oss har ikke vært nødt til å være mer kreative enn at vi baker brødet selv istedenfor å kjøpe det. Vi har kanskje kjent på å mangle noe, men det vi mangler er ikke det vi trenger – det er det vi har lyst på. Det som kunne vært kjekt å ha.

Det er ti dager til jul, og det er tid for å skille mellom det man trenger og det man ikke trenger og dele av det som blir til overs; uansett om det er tid, penger, medmenneskelighet, julemat eller en flaske med julebrus. Det er tid for å se seg litt ekstra rundt, gi en ekstra klem og spørre en ekstra gang om det finnes noe man kan hjelpe med. Vi har så mye. Vi har trygghet og vi har velstand, og det er lett å glemme det litt mens man spiser kakemenn og løper rundt med bæreposer, at det finnes noen som ikke gjør det samme og som trenger at vi ser dem. Det finnes noen som har det vanskelig nå, ti dager før jul, og vi kan dele, inkludere, involvere, bidra med det vi har, ta vare på og gjøre noe med det.

Når vi lar oss lede

Facebookstatuser. Reklame på bussholdeplassen. Kronikker i avisene, konsertplakater på gatehjørnene og informasjonsbrosjyrer i postkassen. Hverdagen er full av nye inntrykk. Tilgangen på informasjon har blitt overveldende stor, og terskelen for å dele informasjon med andre har blitt lavere enn noensinne. Det har blitt en enkel sak for dem som har et budskap, og kunnskap om de utallige kanalene det kan spres i, å nå ut til oss. Samtidig er det ingenting som heter kildesjekk og redaktøransvar på mange av de nye plattformene, og med mindre vi har lært oss å lese med et kritisk blikk, er det lett å bli lurt.

Feilinformasjon kan spre seg raskere enn noen gang. Det samme kan løgn, hat og fordommer. Det er lett å tenke at vi, midt i den enorme strømmen av informasjon fra så mange forskjellige kanter, blir mer kritiske til det vi ser, hører og leser når vi ikke er i stand til å bruke tid og energi på mer enn en brøkdel. Men de fleste av oss som har scrollet ned en Facebook-feed eller kastet et blikk på hva som foregår i bloggverdenen kan nok være enige om at det er lett å la seg rive med av et godt argument eller en treffende påstand. Det er ikke så lett å få øye på hvem opphavsmannen er, og det er ikke så lett å få øye på motivasjon og baktanker. Likevel tror vi på det, og likevel deler vi det videre.

derjude satan-mask
NAZISTISK PROPAGANDA: «Jøden: Krigshisser og krigsforlenger». FOTO: German Propaganda Archive.

Kanskje er det en litt ubehagelig tanke, men virkeligheten for de fleste av oss er at vi stadig vekk blir lurt. Vi tror på mye som ikke er sant. Iblant fordi vi leser i god tro og ikke fanger opp at det ikke stemmer. Iblant fordi det vi får høre passer så godt inn i det vi allerede tror at vi ikke bryr oss med å sjekke. Det er mye informasjon å velge mellom, og det er lett å velge ut, gi oppmerksomhet til og dele videre det som bygger opp under det vi allerede tenker og tror. Dessuten er vi flokkdyr. Vi tenker, føler, tror og mener litt sterkere når vi ser at andre tenker, føler, tror og mener det samme. Vi blir mindre opptatt av om påstander vi velger å tro på har rot i virkeligheten når vi føler noe så sterkt, og det er fort gjort å lukke øynene for alternativene.

En utstilling som Brennpunkt Arkivet skal ikke kun lære oss fakta om en viktig del av vår historie. Ved å vise oss nye perspektiver og nyansere historien, utfordrer den oss også til å tenke over det vi tar for gitt, og den utfordrer oss til nettopp det å være kritiske til det vi får høre. Den lærer oss om hvor overbevisende nazistisk propaganda kunne være, og den utfordrer oss til å ikke tro blindt på det vi ser, hører og leser. Det er nyttige egenskaper å ha i møte med de samfunnsutfordringene vi står ovenfor nå. Vi har godt av å ta et steg tilbake og granske våre egne holdninger iblant. Bli bevisst på hvor vi har funnet de gode argumentene våre, hvor vi har glemt å tvile og stille spørsmål og hvem vi har bestemt oss for å lytte til.

Vi kommer aldri til å slutte å la oss påvirke. Det er det ingen grunn til heller. Men iblant mister vi gangsynet vårt – og det gagner ingen av oss i det lange løp når vi velger å spre løgner, frykt, fordommer og hat.

De svakes skjebne

I et temahefte fra HL-senteret handler det om dem som ikke var friske nok til å få leve; om dem som ble ofre for nazistenes brutale medisinske utrydningspolitikk. Der kan du lese mer om hvordan retten til å leve hang sammen med hvilke nytte man kunne gjøre som arbeidskraft, og om hvordan massedrap på mennesker med nedsatt funksjonsevne ble et ledd i utviklingen av et fremtidig idealsamfunn. Et slikt samfunn forutsatte at man kvittet seg med en uønsket del av befolkningen. Overgrepene ble gjort av nødvendighet. Å ta livet av de som ikke kunne gjøre nytte for seg frigjorde ressurser til den delen av befolkningen som kunne.

IMG_4861 HJUL: De som ikke var funksjonsfriske, de som «forgiftet den felles folkekroppen», hadde ingen plass i det samfunnet nazistene planla. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Drapene på de syke og handikappede var nazistenes første planlagte massedrap, og organiseringen av dette massedrapet regnes som en forutsetning for den jødeutryddelsen som fulgte. Titusenvis av mennesker ble fratatt retten til å leve fordi de ikke hadde noen plass i nazistenes fremtidsvisjoner; de var de svake. Svakhet var uønsket. Svakhet oppleves som en uting i vårt moderne, prestasjonsorienterte samfunn også, og selv om det å trekke paralleller mellom systematisk utrydning av mennesker som ikke nådde opp til en viss standard og dagens jag etter selvrealisering og pallplass på alle livets områder kanskje er litt på kanten, så finnes det en fellesnevner der; det er vanlige mennesker det er snakk om. Det var vanlig helsepersonell som tok livet av de syke, de uten nytteverdi, og som anså det de gjorde som riktig. De var barmhjertige.

Det som skjedde med denne gruppen mennesker under nazismen er nok et eksempel på hvor viktig det er å lete etter andre forklaringer enn ren ondskap, og ikke avskrive det som noe som ikke angår oss. Noe vi aldri ville vært i stand til. Psykolog Berit Reisel skriver i temaheftets forord at legene «redefinerte virkeligheten dithen at de faktisk arbeidet i pakt med legeeden idet de beskyttet den nye folkekroppen mot ødeleggelser». Det angår oss enda, fordi det ikke er noe som tilsier at vi er mindre tilbøyelige til å avhumanisere andre mennesker på den måten i dag. Det angår oss fordi det å handle riktig, slik Reisel skriver, krever årvåkenhet. Vi trenger å være bevisst på at vi ikke er moralsk overlegne 1940-tallets leger, og at det er vitenskapelig bevist at terskelen for å gjøre andre mennesker vondt blir mye lavere under bestemte omstendigheter; når vi har forpliktet oss til noe, og når vi har et klart og overordnet formål med det vi gjør.

Det er viktig å være ydmyk nok i møte med fortiden til å oppdage at vi, under de samme omstendighetene, kanskje hadde latt det samme skje. Ydmyk nok til å se at grensen mellom riktig og forferdelig galt ikke alltid er så tydelig som den fremstår for oss i ettertiden, og at det er mange grunner til at mennesker tråkker over. Ikke fordi det skal unnskyldes, det skal aldri unnskyldes, men fordi det er nettopp det som kan være med å sørge for at vi ikke plutselig befinner oss på feil side av riktig og forferdelig galt selv.

Krig og kjærlighet

Det har vært mye snakk om det allerede; om hvordan den nye utstillingen skal formidle at krig handler om mennesker, og at mennesker er mer sammensatte enn at vi kan fordele enkle merkelapper som «venn» og «fiende» og tro at vi har forstått noe. På samme måte er det vanskelig å sette et skarpt skille mellom krig og fred, for krig og fred er ikke bare voldsomme kontraster som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Krig er unntakstilstand, men den er ikke et brudd med alt som var før og alt som kommer etter.

Midt mellom alt som er ukjent og fremmed finnes spor av livet slik det pleide å være; det finnes normalitet, og mennesker fortsetter å være mennesker. Vi trenger fortsatt hverandre. Vi fortsetter å bli glad i hverandre.

Xvw-p4UdbKDKogOfNy2dYgEOK20FlD2pQ8yBi1a9YysQFORBUDT KJÆRLIGHET: De norske kvinnene som forelsket seg i tyske menn ble straffet for å ha involvert seg med fienden da krigen var over. FOTO: SCANPIX/NRK.

«Tyskerjentenes livslange straff» heter en Bergens Tidende-artikkel om det hatet de ble møtt med og den skammen de måtte leve med, de norske jentene som falt for tyske soldater og ble straffet som forbrytere da krigen var over. De norske tyskerjentenes eneste feil var å bli forelsket i feil menn. I fjor viste bymuseet i Oslo utstillingen «Forelsket og foraktet«. Den skulle kaste lys over en del av historien vi har valgt å gjemme litt bort. Kanskje fordi vi skammer oss over at så mange norske kvinner involverte seg med fienden, for fiender var jo alt tyskerne var. Kanskje er det fordi vi skammer oss over hvordan så mange norske kvinner kunne bli utsatt for brutal hevn og utstøtt, når alt de kunne klandres for var å forelske seg.

Bånd mellom mennesker er noe av det som gjør livet komplisert, og det å knytte vennskap, bli forelsket og bli glad i noen vil alltid være en viktig del av det. Følelsene vi har for hverandre er noe av det som er med på å viske ut grensene mellom krig og fred, venn og fiende, makt og opposisjon, og det er ikke mye som får mer betydning for hvordan vi handler enn hvordan handlingene våre påvirker menneskene vi bryr oss om. En soldat er ikke bare en soldat, helt isolert fra alle rollene han hadde før krigen. Han fortsetter å være en venn, en ektemann, en potensiell kjæreste, en bror eller en sønn. Et lite blikk på hvordan mennesker inngår i ulike relasjoner og er komplekse individer med mange roller å spille, og ikke bare endimensjonale skikkelser som hører hjemme i én bås og opptrer helt upåvirket av hverandre, kan bidra til at vi får litt mer forståelse; et litt annerledes syn på de avgjørelsene som ble tatt og den måten folk valgte å leve livene sine på.

Ulovlige ord

Streng kontroll av alle former for ytringer var et viktig ledd i nazistenes forsøk på å skape en ny verdensorden. Det var lite som unnslapp nazistenes strenge vurderinger i deres forsøk på sikre at alt folk så, hørte og leste var i overensstemmelse med den nasjonalsosialistiske ideologien. Allerede seks dager etter krigens utbrudd her til lands, startet tyskernes arbeid med å få fjernet bøker fra Kristiansand folkebibliotek. Blant det som definitivt måtte gjøres utilgjengelig var bøker skrevet av jødiske forfattere. Alt som ble ansett som umoralsk eller dårlig måtte bort, og listen over bøker som ikke hørte hjemme i bokhyllene ble stadig lengre.

B15B2FOLKEBIBLIOTEK: Mandag 15. april 1940 fikk Kristiansand folkebibliotek sitt første besøk av Gestapo. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det enkleste var å kontrollere distribusjon; fjerne titler, forfattere og forlag fra bokhandlere og biblioteker. Henrik Wergelands bok om jødesaken i det norske stortinget ble tatt. Det samme ble en rekke verker av Aksel Sandemose og Nordahl Grieg. Kontroll med produksjon skjedde gjennom et krav om at alle forlag som ville gi ut bøker måtte bli med i en nazistisk forleggerforening, og gjennom forhåndssensur. Det måtte søkes om tillatelse for hver bokutgivelse. Å kontrolle hva folk faktisk leste var det vanskeligste. Nazistene møtte motstand i sitt arbeid med å forhindre at folk fikk tilgang på bøker med innhold som kunne være skadelig for NS og tyskerne, og det viste seg vanskelig å styre folks oppfatninger i riktig retning.

B15B1ULOVLIG: Sigmund Freud og hans bøker stod på Kultur- og folkeopplysningsdepartementets liste over bøker som ble beslaglagt. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

At myndighetene holder kontroll med hva som kommer til uttrykk i et samfunn er ingen sjelden begivenhet. Både før og etter krigen har bøker blitt forbudt i Norge. Christian Krohgs Albertine ble beslaglagt den dagen den kom ut i 1886. Temaet var offentlig prostitusjon, og boken fremsto som et litt for skarpt debattinnlegg. Jens Bjørneboes Uten en tråd fikk samme skjebne. Forbudet skyldtes at den ble vurdert som pornografi.

En viss grad av kontroll over ytringer er nødvendig. Det finnes grenser også i dag for hva som kan ytres i den norske offentligheten, men det fremstår likevel som utenkelig at norske myndigheter skulle ha brukt sensur for å hindre alle sine meningsmotstandere i å komme til uttrykk slik nazistene gjorde. I et hvert samfunn preget av autoritære styreformer utgjør fortsatt frie ytringer en trussel. Ord har påvirkningskraft, og sensur blir et nødvendig virkemiddel for å undertrykke opposisjonen. Kontroll av ytringer blir problematisk idet det blir ulovlig og straffbart å være uenig, og idet hvem man er avgjør hvorvidt man har tillatelse til å ytre seg eller ikke. Når tilhørighet til et bestemt fellesskap fører til utestengelse.

Iblant er det verdt å minne seg selv om sensur fortsatt er en realitet mange steder, om enn i ulik grad, og at de meningsytringene man har tilgang på ikke nødvendigvis utgjør summen av alle meningsytringer.

Etterpåklokskapen

Denne mandagen handlet det om at noen valg er vanskelige. Vi må være forsiktige med å stå her, fulle av etterpåklokskap, og mene så mye om de valgene andre har tatt. Det går fort og greit å sitte her med avstand til alt sammen og si at «sånn ville jeg ha gjort det, så hvorfor gjorde de ikke sånn?». Vi har en tendens til å ta for lett på andre menneskers grunnlag for å gjøre det de gjør, heve oss over det vi oppfatter som gale valg, og tro at vi – uten tvil – hadde gjort en bedre jobb om vi stod i deres sko.

B14B1
MOTSTAND: Mye ble skrevet og distribuert illegalt under krigen, og selv om det var en livsfarlig handling om man ble oppdaget, er det den aktive motstanden vi vurderer som mest riktig i ettertid. Tar vi for gitt at vi ville vært modige nok til å gjøre det samme? FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det vi glemmer er at livet iblant kommer i veien. Det hender vi tar valg fordi vi er feige, late, redde, sinte eller frustrerte. Vi feilberegner, vi snubler og vi gjør noe som viser seg å være fullstendig skivebom. Det er ikke så vrient å finne ting som ikke har gått helt som planlagt i våre egne liv. Det blir ikke alltid som vi hadde trodd. Det hender vi angrer, og det hender vi angrer så mye at vi ville gjort alt for å spole tiden tilbake. Noen ganger tar vi valg som blir vurdert som gale, men som er helt riktige for oss. Burde vi ikke være ydmyke nok til å innse at det gjelder alle som har tatt valg før oss også? Gi oss selv en liten påminnelse om at vi ikke vet alt, før vi gir oss selv retten til å slå så hardt ned på et annet menneskes handlinger?

Det legges så stor vekt på at Brennpunkt Arkivet skal dykke ned i individuelle historier og fortelle hva ett og ett menneske gjorde, og det kan hende det er det som trengs for at vi skal huske å være ydmyke i møte med andre mennesker. Etterpåklokskap kan være så ødeleggende, om det vi gjør er å basere krasse vurderinger på den lille biten av sannhet vi kjenner – og dømmer. Men etterpåklokskap på andre menneskers vegne kan være nyttig, når vi bruker den til å lære – og bruker det vi vet til å prøve å forstå. Når ikke vi velger ut grunner gode nok til å mene noe om andre mennesker og sier oss tilfreds med det, men heller setter spørsmålstegn ved vår egen umiddelbare antagelse om at noe var galt eller riktig.