«Du satsa alt, men nå har du ofra alt»

«Under okkupasjonen måtte Gunvald Tomstad ta på seg en byrde, som ingen kunne bære uten å bli merket for livet; hvis de i det hele tatt fikk overleve.»

Slik innleder forfatter Per Hansson sin bok, Det største spillet, om Gunvald Tomstad; sørlendingen som gikk fra å leve et fredelig liv som bonde og typograf til å leve et livsfarlig dobbeltliv under krigen. Offisielt stod han i spissen for et lokalt NS-lag. I det skjulte var han motstandsmann. Når en melding som bidro til å sette i gang jakten på Bismarck, et av Tysklands kraftigste slagskip, nådde den allierte overkommandoen, var det ifølge Hansson Tomstad som stod utenfor døren på loftsrommet den ble sendt fra og holdt vakt.IMG_1009

FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Historien om etteretningsnettverket Tomstad ble en del av begynner en januarkveld i 1941. Måneden etter ble Helle i Flekkefjord, gården han arvet fra sin morfar i 1940, base for radiosenderen han skulle bruke de neste to årene på å beskytte. Radiokontakt mellom Helle og Storbritannia ble opprettet, og senere samme våren gikk Tomstad inn i NS med vissheten om at ensomheten han skulle få oppleve og forakten han skulle bli vist skulle gjøre radiosenderen enda tryggere. Ryktene om det nye NS-medlemmet gikk raskt, og mange reagerte med sjokk over hvem det var. Flere gjorde forsøk på å prate Tomstad bort fra det valget de trodde han hadde tatt, men ingen nådde frem. Med løgnen forsvant både venner og slektninger. For Tomstad selv var det morens lidelser under sin sønns tilsynelatende landssvik som gjorde mest vondt.

Planen om passivt NS-medlemsskap måtte ofres. Tilliten han var avhengig av fra tyskerne og de andre NS-medlemmene gjorde det umulig å nekte da tillitsvervene kom i hans retning rett etter innmeldelsen. Tyskerne var stadig på jakt etter radiosenderen de visste befant seg i Flekkefjord-området. Den beste beskyttelsen det illegale arbeidet han deltok i kunne få, var at han fremstod som fanatisk nazist. Og fra den dagen han gikk inn i NS og startet dobbeltspillet, ble dødstankene en følgesvenn; døden var alltid nærmere enn livet, og han jobbet hardt med å forsone seg med hva som lå i kortene om senderen ble avslørt. Men senderens drift og sikkerhet var det viktigste av alt – så viktig at han våren 1942 iscenesatte en ulykke som etterlot ham hardt skadet etter å ha fått innkallelse til tjeneste som soldat ved Østfronten.

Våren 1943 tok det slutt. I to år hadde Tomstad balansert mellom to vidt forskjellige roller. Utad hadde han spilt en overbevisende rolle som nazist, mens han i virkeligheten hadde operert som hemmelig agent under kodenavnet «Tom». Tomstad kom seg unna i siste liten etter at hans rolle i radiovirksomheten ble avslørt av Gestapo, og flukten gikk via Sverige til Storbritannia. Dobbeltspillet var over.

Gunvald Tomstad føyer seg inn i rekken av norske kvinner og menner som på ulikt vis tok opp kampen mot okkupasjonsmakten. Han ofret sitt eget navn og rykte i kampen mot nazistene. To år med nøye regi av egen oppførsel for ikke å bli avslørt, og en altomfattende løgn ikke en gang hans nærmeste familie kunne ta del i i frykt for konsekvensene, satte spor. Fredstiden ble heller ikke enkel. Da han døde, bare 51 år gammel, var det med disse ordene hans innsats ble minnet ved båra:

Du satsa alt. Men nå har du ofra alt.

En motstandskvinne

Seks dager etter at krigen brøt ut, mistet Henriette Bie Lorentzen jobben hun hadde hatt ved Nansenskolen i Lillehammer da de tyske okkupantene tok over skolen. Her hadde hun arbeidet som lærer og sekretær siden skolen ble opprettet våren to år tidligere. Ved krigens begynnelse flyttet hun til Kristiansand, sammen med ektemannen. Han hadde fått arbeid ved Kristiansand Katedralskole, men Henriette fikk ingen ny jobb, og tiden brukte på hun på motstandsarbeid både hun og mannen hadde blitt involvert i. Hun reiste som kurér mellom Oslo og Kristiansand, deltok i flyktningarbeid og spredte illegale aviser i Kristiansand. Da mannen hennes, Øyvind, måtte gå i dekning sommeren 1943, ble Henriette igjen på gården i Søgne. Siden krigens start hadde hun født en sønn, og denne sommeren var hun gravid på nytt. Ingen trodde at Henriette var i fare. En gravid kvinne ville ikke bli satt i fangenskap. Hun ville bli satt fri igjen om hun ble tatt.

lorentzen-kew068-justertEtter at mannen hennes hadde gått i dekning, dro Henriette til leiligheten de hadde sammen i byen for å fjerne spor etter motstandsarbeidet de hadde tatt del i. Morgenen etter ble hun arrestert av Gestapo. En illegal avis hun ikke hadde fått fjernet ble funnet i leiligheten, og Henriette ble tatt med til Arkivet. Og hun ble ikke satt fri igjen. Hun ble nådeløst torturert. Senere ble hun sendt videre til Grini og Møllergata, og barnet hun bar på ble født i fangenskap. Under avhørene med Gestapo hadde hun blitt fortalt at barnet ville bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland, men en østeriksk fødselslege sørget for at den nyfødte datteren havnet i armene på Henriettes far og søster i Oslo. Ikke lenge etter ble Henriette sendt til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. I mellomtiden hadde hun fått vite at sønnen var trygg med familien hennes i Oslo, og at mannen hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige.

Først sommeren 1945 fikk hun komme hjem til familien igjen. Allerede samme året holdt hun foredrag om hva hun hadde opplevd under krigen, og sammen med Kirsten Hansteen startet hun tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» som de to kvinnene drev frem til 1955. Henriette levde et aktivt liv i etterkrigstiden. Hun var levende engasjert i kvinnesaken, aktiv som fredsforkjemper i Amnesty International og en del av Bestemødre mot atomvåpen; en gruppe som ikke finnes lenger, men Henriettes og de andre bestemødrenes engasjement lever videre i dagens Bestemødre for fred. I denne VG-artikkelen kan du lese mer om hvordan Henriette Bie Lorentzen har blitt anerkjent i Tyskland for det motstandsarbeidet hun gjorde.

Hele sitt yrkesaktive liv var Henriette opptatt av ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd, og hun var drevet av et sterkt samfunnsengasjement. Krigen hadde lært henne hvor farlig sløvhet og likegyldighet kunne være, og hun hadde en veldig tro på kunnskap som et verdifullt våpen mot rasisme og fremmedhat. Hun så hvordan uvitenhet åpnet opp for intoleranse og skepsis overfor andre mennesker. I 1995, seks år før hun døde, fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid for kvinner og fred. Hun vil bli husket for ettertiden, både for sitt motstandsarbeid og sitt engasjement i etterkrigsårene, og når handlingsrommet åpnes for besøk i april, er hennes skjebne en del av motstandshistorien som blir fortalt.

Sørlandets Rinnan

Historien om Henry Rinnan og Rinnanbanden er kjent for mange. Nordmannen som gikk i Gestapos tjeneste her til lands under krigen og som sammen med sin gruppe stod ansvarlig for at over 80 mennesker ble drept og at flere hundre ble utsatt for tortur. Under dekknavn infiltrerte gruppen motstandsbevegelsen i midt-Norge. Den tilliten de fikk gjennom å delta i motstandsarbeidet ble utnyttet til å avsløre, arrestere, og torturere og ta livet av medlemmer av motstandsnettverket. Henry Rinnan var skyld i store menneskelige lidelser mens han arbeidet på tyskernes side, og nettopp derfor har paralleller blitt trukket til Ole Wehus.

eilertsen_wehus-200Kristiansanderen Ole Wehus har sammen med Henry Rinnan blitt husket som en av de aller verste torturistene under andre verdenskrig. I april 1942 ble han ansatt som politibetjent i Statspolitiet. Statspolitiets avdeling i Kristiansand arbeidet tett med det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet, og Ole Wehus tok aktivt i bruk «skjerpede forhør» i det han anså som sin aller viktigste oppgave. Han skulle avsløre dem som drev med motstandsarbeid på Sørlandet. Mange brutale torturmetoder og torturredskaper ble tatt i bruk i forsøket på å få de arresterte til å prate.

Da Wehus’ sak kom for retten halvannet år etter krigens slutt, stod han tiltalt for over 40 tilfeller av tortur. I tillegg inneholdt tiltalen to tilfeller av medvirkning til drap. En av dem som mistet livet som følge av den voldsomme mishandlingen var Pål Eiken. Han omtalte Ole Wehus som den som hadde vært aller verst. Flere døde også i konsentrasjonsleirene de ble sendt til. I kjelleren på Arkivet i dag kan besøkende lese Ole Wehus sitt navn på andre plass på lista over dem som var involvert i flest tilfeller av tortur; kun Lipicki var involvert i flere. Wehus ble dømt i Agder lagmannsrett, og i dommen beskrives det hvordan han og kollegene tok i bruk både gummikøller, fjærkøller, batonger, lærpisk, skruklemmer, håndjern og stråleovner i sine avhør.

Wehus ble dømt til livstid, men dommen ble anket til Høyesterett. Dommen ble skjerpet, og Wehus ble én av de 44 som under landssvikoppgjøret ble dømt til døden av Høyesterett. 37 år gammel, den 10. mars. 1947, ble han henrettet på Akershus festning i Oslo for sine forbrytelser. Mer om saken mot Ole Wehus kan du lese her, hos Riksarkivet. Korridoren i Gestapokjelleren på Arkivet er viet gestapistene, de norske hjelperne og deres brutale handlinger mot motstandsmenn og motstandskvinner. I morgen er det én måned igjen til vi stenger ned kjelleren for å ta fatt på Brennpunkt Arkivet. I mellomtiden er det nok av tid til et besøk, i en tid hvor en påminnelse om at det å trekke slutninger om andre menneskers indre basert på deres ytre ikke gir mening synes å være nødvendig. Grusomhet kommer i mange utgaver. Det samme gjør medmenneskelighet og mot.

Det første møtet med krigen

I vår var det 75 år siden krigsutbruddet. 8. mai i år skrev Fædrelandsvennen en tekst om da krigen kom til Kristiansand. Den kan du lese her. Den 9. april 1940, klokken 05.02 om morgenen, gikk alarmen på Odderøya festning. Ti minutter senere gikk varselsskuddene beordret av kommandant Ole Arnt Fosby, men skipene ville ikke stoppe. Ikke lenge etter fikk byen sitt første møte med krigen, idet de tyske krigsskipene åpnet ild tilbake. Krigen kom til Norge denne dagen, og få steder i landet ble det første møtet mellom nordmenn og tyskere så dramatisk som i Kristiansand. Den 9. april 1940 mistet 22 mennesker livet i Kristiansand, og 17 mennesker fikk alvorlige skader. Hus og bygninger ble ødelagt.

Klokken halv elleve den morgenen gikk tyske styrker i land og tok kontroll over Odderøya festning. De ble værende i Kristiansand i over fem år. Nå, over 75 år etter at Kristiansand ble angrepet, er det vanskelig å sette seg inn i hva kristiansanderne opplevde da de første granatene falt. Åtte soldater døde i kamp på Odderøya. Blant de falne var 21 år gamle Thorodd Andresen. I dag er det eldgammel historie for mange av oss som ikke har opplevd krig. Nå blir Odderøya forbundet med søndagstur, vafler og sommeridyll. Men sporene er der for å minne oss på hvor annerledes denne utsikten var for dem som stod her den morgenen i april for 75 år siden.

IMG_4927ODDERØYA: Utsikt fra Vestre batteri. To kanoner stod her da tyskerne kom 9. april 1940. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

IMG_4931ANKER: Fra det tyske krigsskipet Seattle som ble satt i brann av skuddene fra de to kanonene. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

“Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.»

Nesten hundre tilfeller av tortur var Hauptsturmführer Rudolf Kerner, lederen av skrekkens hus, involvert i. Den grove torturen som tok livet av motstandsmann Pål Eiken, bonden fra Eiken i Vest-Agder, var det Kerner som beordret. Pål Eiken døde på sykehus i Kristiansand 1. april 1944. Den grove volden han hadde blitt utsatt for hadde gitt ham urinforgiftning, og 1. april 1944 ble dagen da det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet fikk sitt første dødsoffer på samvittigheten.

Historien om Pål Eiken er historien om en høyt respektert og betrodd mann. paal_eikenDa krigen kom til landet var han ordfører i hjembygda Eiken. I 1941 sørget okkupasjonsmakten for å sette en stopper for hans karriere som ordfører, og Pål Eiken fikk en sentral rolle i major Arne Laudals militærorganisasjon. Det var under opprullingen av denne at sikkerhetspolitiet ble kjent med hva han hadde gjort; han hadde hjulpet kommandosoldater fra England. Han hadde vært med på å skaffe dem mat og overnatting og tatt imot våpen, og sikkerhetspolitiet ville vite hvor våpenlageret var. Natt til 21. mars ble han arrestert.

Mishandlingen begynte allerede på vei fra Eiken til Kristiansand, i huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn. De ti dagene som fulgte ble han utsatt for de groveste formene for tortur av gestapistene. Med to til tre dagers mellomrom ble han avhørt tre ganger av Kerner, men gestapistene fikk aldri de avsløringene de ønsket. Pål Eiken sa aldri noe om sine egne handlinger, og de fikk aldri navn på medarbeidere ut av ham. Før han døde, ba han om at de som hadde mishandlet ham måtte tilgis. De visste ikke hva de gjorde.

En av de norske fangevokterne fortalte i sin vitneforklaring etter krigen at den som hadde mishandlet Pål Eiken aller verst under tiden på Arkivet, var nordmannen Ole Wehus. Ole Wehus var en av mellom 80 og 90 nordmenn som samarbeidet med sikkerhetspolitiet på Arkivet, og historien om Pål Eiken viser hvordan både samhold og splittelse preget den norske befolkningen under krigen. Pål Eiken og Ole Wehus gir ansikt til to vidt forskjellige valg; de kjempet på hver sin side. Begge historiene har fått sine rettmessige plasser i dagens kjellerutstilling, på hver sin side av korridoren, og stilt overfor de brutale handlingene Wehus stod for er det enda litt lettere å se hvor viktig det er å fortsette å minnes Pål Eiken; hans død var unødvendig, men den var på ingen måte forgjeves.

Lederen av skrekkens hus

I 1932 arbeidet han i skobutikk etter å ha utdannet seg som skomaker. Ni år senere, i september 1941, fikk han ordre om å ta over ledelsen av det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand. I mellomtiden hadde skobutikken blitt solgt, og Rudolf Kerner hadde meldt seg inn i Hitlers NSDAP og fått jobb i politiet. I årene som fulgte var han innblandet i nærmere 100 tilfeller av tortur, og i juni 1947, to år etter at krigen var over, ble den tidligere skomakeren og hans medarbeidere dømt til døden for forbrytelsene.

Rudolf-Kerner--2-
ETTER KRIGEN: Rudolf Kerner fikk sin dom i Norge da krigen var over. FOTO: Statsarkivet i Kristiansand.

I korridoren i kjelleren har de tyske overgriperne fått sin plass i utstillingen, og her skal de besøkende fortsatt få lese om og lære om den brutale lederen for sikkerhetspolitiet og hans medarbeidere i de årene de hadde sin arbeidsplass i Vesterveien 4. Frem til Arkivet ble nytt hovedkvarter i 1942 holdt sikkerhetspolitiet til her, i Østre Strandgate 5 i sentrum av Kristiansand.

IMG_4880
SIPO I KRISTIANSAND: Gestapo var en av fire underavdelinger Kerner hadde øverste ansvar for. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I dag er Rudolf Kerners kontor rekonstruert i kjelleren, men et mål for fremtiden er å ha en rekonstruksjon av kontoret hans der hvor det egentlig lå; i tredje etasje. Mange skjebner ble avgjort her, og selv om det aller verste foregikk i kjelleren, så skjedde også mishandlingen der – på sjefens kontor i husets øverste etasje.

Rudolf Kerner ble etter krigen stilt for retten sammen med fem andre tyske gestapister; Paul Glomb, Friedrich Wilhelm Meyer, Friedrich Lappe, Heinrich Willführ og Franz Gromann. Lipicki forsvant, og Hans Petersen og Wilhelm Heinze døde før de kunne stilles for retten. Dødsdommen han fikk i 1947 ble senere opphevet. Allerede året etter ble den omgjort til livsvarig fengsel, og i 1953 ble Kerner benådet og sendt ut av landet. Han døde i 1998, men det han gjorde lever videre; det er vanskelig å fortelle historien om Arkivet som Aussendienststelle Kristiansand uten å nevne hans navn, og i 1949 uttalte høyesterettsdommer Fougner at det største ansvaret for mishandlingen på Arkivet lå på Kerners skuldre. Det var under Hauptsturmführer Rudolf Kerners ledelse at skrekkens hus ble skrekkens hus.

Bak hvert navn

Få mennesker får sin personlige historie fortalt. For noen er historiene for tunge å dele, mens andre ikke har hatt muligheten. Samtidig er det vanskelig å fortelle hver eneste historie, men det er viktig å tenke på at alle har en, og alle er unike.

Under krigen var det ca 3500 fanger fra Agder, flere av disse var også innom Arkivet. Disse har fått navnene sine inngravert på minnetavler. Minnetavlene henger idag langs trappa i tredje etasje på Arkivet, også kalt “Minnetrappa”. Studerer man tavlene, legger man merke til hvor mange navn det faktisk er. Bak hvert navn finnes en historie. Bak hvert navn er det et menneske som har hatt sin opplevelse av fangenskap og krigen. Når den nye utstillingen er ferdig, vil minnetrappa få et nytt uttrykk. Minnetavlene som er her nå vil bli erstattet og navnene vil bli presentert på en ny måte.

minnetavle
Minnetavlene slik de ser ut nå, disse vil bli erstattet og få et nytt uttrykk. FOTO: STIFTELSEN ARKIVET/ARNE EIKELAND

Mennesker i alle aldersgrupper ble tatt inn på Arkivet. De ble arrestert og avhørt fordi de på en eller annen måte stod opp mot nazismen. Flere ble utsatt for tortur, og dette er fortsatt noe som skjer i store deler av verden. Noen få forteller sin historie, men de fleste kommer vi aldri til å få høre.

Ofte er det kun de mest utprega historiene som kommer frem. Vi hører om de modigste, de snilleste og de verste. Den nye utstillingen vil også prøve å få frem mer nyanserte, kompliserte historier, og fortellinger om personer folk flest kan relatere seg til. Det er viktig å ikke glemme at de man ikke hører om, også har en historie. Dette er mennesker som mest sannsynlig har tatt en eller annen risiko for å stå opp mot urettferdighet. Selv små handlinger mot nazismen kunne få store konsekvenser. Vi får kanskje aldri høre om alle disse handlingene, men de er vel så viktige for samfunnet vårt som de større og mer spektakulære motstands-aksjonene.

I en verden som er så globalisert, skulle man nesten tro at alle hadde en stemme. Sånn er det ikke. Derfor er arbeidet med å fortelle andres historier om både fortid og nåtid viktig. Skal man lære av fortiden må historiene fram i lyset, slik at de vonde tingene ikke blir gjentatt i fremtiden.