Et følelsesaspekt

Følelser. For å få frem en reaksjon er følelser et virkemiddel som blir brukt i svært mange sammenhenger. Hvordan skal man egentlig ta i bruk virkemidler i forhold til følelser? Og trenger man egentlig virkemidler dersom historien er “sterk” nok i seg selv?

Alle har følelser. Alle har ulike reaksjoner. Men hva er det egentlig man trenger for å fremme følelser, og er det målet? Er det vanskeligere å bruke følelser som virkemiddel nå enn det det var før? Informasjonsmengden man får i dag er enorm. Man hører om tortur, brutalitet, krig og grusomheter via blant annet internett og TV, og man blir vitne til dette på en helt annen måte enn tidligere. Gjør det at vi har lettere for å føle noe, eller gir det en motsatt effekt siden vi vender oss til at grusomheter skjer hver eneste dag?

I forhold til Arkivets utstilling er det ulike valg som skal tas. Hvordan skal man formidle noe på best mulig måte? Man vil vise noe av en grunn, og dermed ønsker man også å frembringe noe hos de besøkende. Man ønsker jo ikke at man glemmer det man har sett, minuttet etter man har gått ut døra.

Men hvilke virkemidler skal man da bruke for å fremme følelser og hvordan skal man ta det i bruk? Hvilke følelser vil man få frem? Med tanke på Arkivets historie, er dette en historie som for mange kan virke skremmende. Noen kan føle et ubehag, mens andre har enklere for å takle det. Det er viktig å ha en forståelse for at alle reagerer forskjellig, men man ønsker også å vise hva som faktisk skjedde innenfor Arkivets fire vegger under krigen. Samtidig må man faktisk forholde seg til at dette var reelt. Dermed er virkemidler som frembringer følelser viktig for å fange den essensen av autensitet som Arkivet faktisk har. Det trenger ikke nødvendigvis å være nyeste teknologi, og det trenger ikke være ekstreme virkemidler, men det bør være det som er autentisk og nært. Ofte kan det være nok i seg selv.


Virkemidler i dagens utstilling. FOTO: Stiftelsen Arkivet

I forhold til teknologi er det ikke alltid det mest fancy som skal til for at en utstilling skal bli husket. Noen ganger er det faktisk kanskje fravær av nettopp det som kan sette spor, særlig hos ungdom som tilbringer mesteparten av tiden sin på nett og mobil. En omviser som er god til å fortelle kan skape en opplevelse som er annerledes enn det man opplever til vanlig, og blir noe som kan få frem følelser og minner man kan ta frem igjen senere.

Arkivet har, og kommer fremover til å ha, et lokalt fokus. Ved å fortelle om vanlige sørlendingers opplevelser under krigen og ta frem lokale stedsnavn man i dag kjenner godt til, er det lettere å relatere seg og følelsene blir sterkere. Det får oss kanskje lettere til å tenke “hva om det var meg?”.

Individuelle historier har ofte en sterkere effekt enn rene fakta. Når vi lærer at det er mennesker som deg og meg som var på Arkivet under krigen, både som ofre og som overgripere, vil det bringe noe frem i oss? Gjenstander, fotografier og dukker gjør at det forhåpentligvis kan frembringe noen følelser hos oss, og at man ikke blir stående med steinansikt å «bare» lese fakta. Fakta kan også være sterke, men ofte er det personlige fortellinger som skal til for at vi skal forstå hva disse faktaene betyr. Forståelse for hva noe betyr, er med på skape følelser. Følelser kan være på godt og vondt, men er ofte noe som må til dersom en ønsker å få frem et viktig budskap.

Arkivet fokusere på å skape et «større rom for menneskeverd». Reaksjonen man ønsker å få frem er kanskje nettopp det at de besøkende skal tenke over sine holdninger og handlinger, slik at fremtiden kan ha mer respekt for menneskeverd. Dermed er følelser et nødvendig virkemiddel for å frembringe en reaksjon, spørsmålet er bare til hvilken grad?

Innlegget er basert på et foredrag av Kathrin Pabst ved Vest-Agder museet, som også sitter i referansegruppen til utstillingsprosjektet.

Bak hvert navn

Få mennesker får sin personlige historie fortalt. For noen er historiene for tunge å dele, mens andre ikke har hatt muligheten. Samtidig er det vanskelig å fortelle hver eneste historie, men det er viktig å tenke på at alle har en, og alle er unike.

Under krigen var det ca 3500 fanger fra Agder, flere av disse var også innom Arkivet. Disse har fått navnene sine inngravert på minnetavler. Minnetavlene henger idag langs trappa i tredje etasje på Arkivet, også kalt “Minnetrappa”. Studerer man tavlene, legger man merke til hvor mange navn det faktisk er. Bak hvert navn finnes en historie. Bak hvert navn er det et menneske som har hatt sin opplevelse av fangenskap og krigen. Når den nye utstillingen er ferdig, vil minnetrappa få et nytt uttrykk. Minnetavlene som er her nå vil bli erstattet og navnene vil bli presentert på en ny måte.

minnetavle
Minnetavlene slik de ser ut nå, disse vil bli erstattet og få et nytt uttrykk. FOTO: STIFTELSEN ARKIVET/ARNE EIKELAND

Mennesker i alle aldersgrupper ble tatt inn på Arkivet. De ble arrestert og avhørt fordi de på en eller annen måte stod opp mot nazismen. Flere ble utsatt for tortur, og dette er fortsatt noe som skjer i store deler av verden. Noen få forteller sin historie, men de fleste kommer vi aldri til å få høre.

Ofte er det kun de mest utprega historiene som kommer frem. Vi hører om de modigste, de snilleste og de verste. Den nye utstillingen vil også prøve å få frem mer nyanserte, kompliserte historier, og fortellinger om personer folk flest kan relatere seg til. Det er viktig å ikke glemme at de man ikke hører om, også har en historie. Dette er mennesker som mest sannsynlig har tatt en eller annen risiko for å stå opp mot urettferdighet. Selv små handlinger mot nazismen kunne få store konsekvenser. Vi får kanskje aldri høre om alle disse handlingene, men de er vel så viktige for samfunnet vårt som de større og mer spektakulære motstands-aksjonene.

I en verden som er så globalisert, skulle man nesten tro at alle hadde en stemme. Sånn er det ikke. Derfor er arbeidet med å fortelle andres historier om både fortid og nåtid viktig. Skal man lære av fortiden må historiene fram i lyset, slik at de vonde tingene ikke blir gjentatt i fremtiden.

Den andre siden

Valg. Man foretar seg alltid ulike valg gjennom livet. Hvilket brød man skal kjøpe, om man skal sykle eller ta bilen til jobb, men også valg som kan vise seg å ha store konsekvenser for resten av livet. Noen valg er nøye gjennomtenkt, mens andre ikke er det, og utfallet blir ikke alltid slik man hadde forestilt seg. Hvorfor valgte noen å samarbeide med tyskerne under andre verdenskrig? Alt er ikke svart og hvitt. Man trenger en forståelse av hvorfor noen sine handlinger ikke alltid samsvarer med hva en selv mener er riktig.

FOTO: Stiftelsen Arkivet/Arne Eikeland
FOTO: Arne Eikeland/Stiftelsen Arkivet

I Brennpunkt Arkivets utstilling får man vite litt om noen av menneskene som valgte «den andre siden». Å forsøke å forstå er ikke det samme som å forsvare, men fokuset på hvorfor man tok de valgene man gjorde i stedet for å fremstille noen som onde eller gode er viktig å tenke på. Dette er også noe som går igjen i utstillingen.

Det er lett å være etterpåklok å tenke at man aldri ville ha samarbeidet med tyskerne. Men for noen var det et rasjonelt valg å innrette seg med at Norge nå var og kom til å bli under tyske styresmakter. Et slikt valg var ikke nødvendigvis ensbetydende med at man var enig i den Nazistiske ideologien, men et valg om hvordan man skulle forholde seg til fremtiden. For andre var valget ganske annerledes. Noen forholdt seg nøytrale, mens andre valgte å kjempe imot.

Mange av de valgene man tar i livet vil være av stor betydning, derfor er det essensielt at vi heller forsøker å forstå valgene andre tar, i stedet for å dømme. Dette er noe man kan reflektere over i utstillingen, ettersom alle menneskene man får vite historiene til, tok et valg. Noen ganger et avgjørende valg.