En helt ny avslutning

Har du vært inne på Instagram eller Facebook-siden til Stiftelsen Arkivet siden sist, har du kanskje fått med deg at et tre har funnet veien inn i kjelleren her på Arkivet. Klikker du her, eller på bildet, får du se en liten video av jobben med å få den på plass. Det er fredseika som har slått røtter i det som for ikke mange ukene siden var et auditorium, og årsaken til at den står her heter Trond Henning Monan.

Skjermbilde 2016-02-09 kl. 14.21.24I dag er det nøyaktig to måneder til åpning av Brennpunkt Arkivet 9. april, samme dag som alarmen gikk på Odderøya og Kristiansand fikk sitt første møte med krigen for snart 76 år siden. Hver uke tar vi et nytt steg bort fra det som pleide å være. Både landet vårt slik det opplevdes i krigstid, og slik vi pleide å formidle den i kjelleren vår. Det å bruke historien om andre verdenskrig i en utstilling kan høres så enkelt ut – det er jo bare å fortelle det sånn som det var – men sånn er det ikke. Det er mange valg som må tas, og de valgene som blir tatt vil alltid reflektere verdier og behov i nåtiden. Verdier og behov endrer seg i løpet av den tiden en permanent utstilling som vår blir stående, og når en ny skal bli til, ser verden rundt den annerledes ut. Det er ikke bare å gjøre som man alltid har gjort og forvente at det skal fungere denne gangen også.

IMG_5150

DET GAMLE AUDITORIET: Sitteplassene er tatt bort, og et tre har kommet inn siden det så slik ut her inne. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Når historien blir tatt i bruk på den måten vi tar den i bruk i en utstilling, eller en lærer tar den i bruk i et klasserom, er det nødvendig å se bruken i lys av et behov. Hvilke behov er det egentlig den skal være et svar på, og hvorfor gjør vi det egentlig? Vi skal lære deg, som publikum, noe om krigen, og vi skal minnes det som hendte og dem som stod midt oppi det, men det handler også om å knytte fortid sammen med nåtid; om at du skal se en sammenheng mellom det som skjer i samfunnet vårt i dag og det som skjedde da. Vi må kjenne igjen utfordringene vi står overfor for å kunne arbeide mot at ikke det samme skje igjen.

Det gamle auditoriet, rommet med den nye fredseika, blir det siste rommet i Brennpunkt Arkivet. Det kunstner Trond Henning Monan holder på med nå, er å skape den opplevelsen som også blir den naturlige avslutningen på et besøk i kjelleren, og fra det lille glimtet du har fått se nå forstår du det nok; det handler om overgangen til fredstid, og det blir en annerledes opplevelse. Her blir det rom for å involvere seg. Og nå som vi går en fremtid helt uten tidsvitner i møte, blir det enda viktigere å ha andre måter å huske på og andre påminnelser om nødvendigheten av vende blikket bakover – og ikke bare fremover. For vi trenger slike anledninger til å tenke gjennom hva fred innebærer, og at freden ikke varer uten at vi jobber for den.

Et skritt nærmere

En ny uke har gått, det har blitt februar og tiden er kommet for at de første treflatene med informasjon om aksjoner i krigsårene sendes til produksjon. Designet er det utstillingsdesigner Christine Lohre og grafisk designer Stian Berger som har stått for, og det er ingen tvil om at den jobben har ligget i de beste hender; det er et nytt og fresht Handlingsrommet dere får se når alt er klart.

IMG_1015

I PAPPESKER: Her ligger det lagret, det som var en del av motstandssalen som i disse dager er i ferd med å bli til Handlingsrommet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Veggene i det nye Handlingsrommet kommer til å fungere som en tidslinje, og dere som kommer innom for et besøk får blant annet lese mer om Norges Frihetsbevegelse, motstandsnettverket som ble dannet av den østerrikske soldaten Friedrich Leinböck-Winter, Kongeblomstaksjonen og forfølgelsen av jødene i Agder. I forrige uke ble den offisielle minnedagen for Holocaust, 27. januar, markert, og alle niendeklassingene i Kristiansand og Arendal fikk muligheten til å komme for å høre Edith Notowicz fortelle sin historie. Edith Notowizc overlevde Auschwitz, og her på Aktive Fredsreiser kan du lese mer om hvordan livet ble for Edith da tyskerne tok kontrollen over Ungarn og utryddelsen av jødene ble satt i system.

766 norske jøder ble enten drept eller døde som følge av masseutryddelsespolitikken nazistene førte. Ingen av de syv jødene som bodde i Agder i 1940 var blant de 766 som aldri fikk oppleve at krigen og nazistenes maktpolitikk tok slutt, men også de fikk merke forfølgelsen. Paul Schles, Grete Doller, Friedrich Doller, Viktor Fischer og Bernhard Kletzewski ble arrestert. Marianne Hauke fra Oddernes kom seg unna til Sverige, og Gisela Wilmersdoerffer unngikk arrestasjon og deportasjon etter at en lege reddet henne med en legeattest som sa at reisen til Oslo trolig ville få alvorlige konsekvenser for helsen hennes.

Seks millioner jøder mistet livet under holocaust. Når det i utgangspunktet er vanskelig å forstå hvordan et menneske kan ønske et annet menneske vondt uten annen forklaring at den ene er jøde, blir det umulig å skjønne en utryddelsespolitikk som sikret at man i løpet av bare få år klarte å avslutte seks millioner liv av samme grunn. Tallet dekker ikke en gang de andre gruppene, minoritetene, som ble offer for den samme politikken. Blant dem var sigøynerne, de homofile og de funksjonshemmede. Det er et usikkert tall, men om 11 millioner stemmer eller ikke, betyr det likevel millioner av føtter som ikke fikk gå flere skritt, og millioner av øyne som ble lukket for godt, fordi millioner av mennesker ikke ble ansett å ha livets rett.

De syv jødene på Agder som blir nevnt i Handlingsrommet overlevde holocaust, men utgjør like fullt en del av historien om nazistenes forsøk på å utrydde en hel folkegruppe; en liten del bestående av syv skjebner, som kanskje kan gi en inngang til å forstå hva det innebar å tilhøre feil fellesskap i de årene nazistene satt ved makten.