En motstandskvinne

Seks dager etter at krigen brøt ut, mistet Henriette Bie Lorentzen jobben hun hadde hatt ved Nansenskolen i Lillehammer da de tyske okkupantene tok over skolen. Her hadde hun arbeidet som lærer og sekretær siden skolen ble opprettet våren to år tidligere. Ved krigens begynnelse flyttet hun til Kristiansand, sammen med ektemannen. Han hadde fått arbeid ved Kristiansand Katedralskole, men Henriette fikk ingen ny jobb, og tiden brukte på hun på motstandsarbeid både hun og mannen hadde blitt involvert i. Hun reiste som kurér mellom Oslo og Kristiansand, deltok i flyktningarbeid og spredte illegale aviser i Kristiansand. Da mannen hennes, Øyvind, måtte gå i dekning sommeren 1943, ble Henriette igjen på gården i Søgne. Siden krigens start hadde hun født en sønn, og denne sommeren var hun gravid på nytt. Ingen trodde at Henriette var i fare. En gravid kvinne ville ikke bli satt i fangenskap. Hun ville bli satt fri igjen om hun ble tatt.

lorentzen-kew068-justertEtter at mannen hennes hadde gått i dekning, dro Henriette til leiligheten de hadde sammen i byen for å fjerne spor etter motstandsarbeidet de hadde tatt del i. Morgenen etter ble hun arrestert av Gestapo. En illegal avis hun ikke hadde fått fjernet ble funnet i leiligheten, og Henriette ble tatt med til Arkivet. Og hun ble ikke satt fri igjen. Hun ble nådeløst torturert. Senere ble hun sendt videre til Grini og Møllergata, og barnet hun bar på ble født i fangenskap. Under avhørene med Gestapo hadde hun blitt fortalt at barnet ville bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland, men en østeriksk fødselslege sørget for at den nyfødte datteren havnet i armene på Henriettes far og søster i Oslo. Ikke lenge etter ble Henriette sendt til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. I mellomtiden hadde hun fått vite at sønnen var trygg med familien hennes i Oslo, og at mannen hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige.

Først sommeren 1945 fikk hun komme hjem til familien igjen. Allerede samme året holdt hun foredrag om hva hun hadde opplevd under krigen, og sammen med Kirsten Hansteen startet hun tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» som de to kvinnene drev frem til 1955. Henriette levde et aktivt liv i etterkrigstiden. Hun var levende engasjert i kvinnesaken, aktiv som fredsforkjemper i Amnesty International og en del av Bestemødre mot atomvåpen; en gruppe som ikke finnes lenger, men Henriettes og de andre bestemødrenes engasjement lever videre i dagens Bestemødre for fred. I denne VG-artikkelen kan du lese mer om hvordan Henriette Bie Lorentzen har blitt anerkjent i Tyskland for det motstandsarbeidet hun gjorde.

Hele sitt yrkesaktive liv var Henriette opptatt av ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd, og hun var drevet av et sterkt samfunnsengasjement. Krigen hadde lært henne hvor farlig sløvhet og likegyldighet kunne være, og hun hadde en veldig tro på kunnskap som et verdifullt våpen mot rasisme og fremmedhat. Hun så hvordan uvitenhet åpnet opp for intoleranse og skepsis overfor andre mennesker. I 1995, seks år før hun døde, fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid for kvinner og fred. Hun vil bli husket for ettertiden, både for sitt motstandsarbeid og sitt engasjement i etterkrigsårene, og når handlingsrommet åpnes for besøk i april, er hennes skjebne en del av motstandshistorien som blir fortalt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s