Et siste besøk

Nå er det på øyeblikket over. Snart har årets siste besøkende vært innom, og når 2015 har blitt til 2016 skal alt som står i den gamle motstandssalen pakkes ned og settes bort. Vi har tatt en siste runde i dagens utstilling for å ta bilder, nå som det snart er siste gang vi får se den. Det er en liten stund siden dere som leser her inne har fått se bilder fra kjelleren, så i dag skal dere også få en liten titt, for neste gang dere kommer innom for et besøk i Vesterveien 4 er det noe helt annet som møter dere på innsiden av kjellerdøra. Dette blir spennende. Snart er det ingen vei tilbake, og om ikke lenge er en liten epoke i vår egen historie over. Nå begynner vi på et nytt kapittel, ett det har blitt jobbet med lenge, og mens dere venter på at den nye utstillingen skal åpne kan dere bla dere nedover dette blogginnlegget, se på bildene og ta et farvel med den gamle sammen med oss.

Fra motstandssalen som skal bli til handlingsrommet:IMG_4727

IMG_4996

Skjermbilde 2015-12-15 kl. 17.50.29

IMG_5025Fra cellene og torturkammeret:IMG_5047IMG_5054IMG_5080

Fra Kerners kontor og korridoren:
IMG_5116IMG_5091Skjermbilde 2015-12-15 kl. 18.09.05IMG_5162FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

God jul og takk for følget – så ses vi igjen her inne til neste år!

Advertisements

Førjulstid

Det første lille teppet med nysnø ble liggende noen kjølige morgentimer denne mandagen, før den ble borte igjen og alt som er igjen er en kuldegrad og et lite håp om et gjensyn med snø i håret før jul. Frosten ligger på frontruta før sola står opp, priskrigen har sørget for at butikkhyllene er tomme for julepølse og grøtris før man rekker å hente handlevogna, og gatene i Kristiansand er fulle av julelys, julegavetips, travle mennesker med hendene fulle av bæreposer og lukten av brente mandler. Det er jul om ti dager. Noen blir stresset bare av tanken. Noen gruer seg. Noen nyter, noen gleder seg og noen har hatt julestemning siden den aller første kakemannen kom i handelen i slutten av september.IMG_4949

KRISTIANSAND: Nysnø i Markens, ti dager før jul. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Noen gleder seg til nyttår, fordi starten på et nytt år betyr nye begynnelser, nye muligheter og nye eventyr. Noen ser frem til det nye året, fordi det betyr at jula endelig er overstått og at det ikke er like mye å grue seg til lenger. En måned fylt med julekakebaking, julehandel, julegaver, juleselskaper, julebord, julekalendere, julefilmer, julelys og juletrær kan gjøre vondt om alt den blir er en sår påminnelse om det som mangler; en venn å se julefilmene sammen med, en familie å dele julemiddagen med eller kolleger å nyte et julebord med. Noen kjenner på utilstrekkelighet, når svoren på ribba ikke blir sprø, når kakemennene blir murstein og barnålene på juletreet drysser på lillejulaften. Når man ikke har råd til kalendergaver til de minste, når kontoen blir tom lenge før alt er krysset av på handelista og når man ikke kan gi det andre kan gi.

Historiker Guri Hjeltnes har skrevet mye om hverdagslivet under krigen; en hverdag preget av reguleringer og begrensninger, under en okkupasjonsmakt som forsøkte å lukke landet og kutte tilførsel av alt fra mat til nyheter. Man måtte bli kreativ og finne nye måter å skaffe seg det man trengte på. Siden den gang har livet blitt et helt annet her hjemme, og for mange handler ikke det å ikke ha penger om å ikke ha råd til noe; det handler om å ikke ha råd til alt. Det handler om å ikke kunne bytte ut fjorårets vinterjakke med en ny, eller å måtte la bilen stå litt og investere i et busskort. Mange av oss har ikke vært nødt til å være mer kreative enn at vi baker brødet selv istedenfor å kjøpe det. Vi har kanskje kjent på å mangle noe, men det vi mangler er ikke det vi trenger – det er det vi har lyst på. Det som kunne vært kjekt å ha.

Det er ti dager til jul, og det er tid for å skille mellom det man trenger og det man ikke trenger og dele av det som blir til overs; uansett om det er tid, penger, medmenneskelighet, julemat eller en flaske med julebrus. Det er tid for å se seg litt ekstra rundt, gi en ekstra klem og spørre en ekstra gang om det finnes noe man kan hjelpe med. Vi har så mye. Vi har trygghet og vi har velstand, og det er lett å glemme det litt mens man spiser kakemenn og løper rundt med bæreposer, at det finnes noen som ikke gjør det samme og som trenger at vi ser dem. Det finnes noen som har det vanskelig nå, ti dager før jul, og vi kan dele, inkludere, involvere, bidra med det vi har, ta vare på og gjøre noe med det.

En motstandskvinne

Seks dager etter at krigen brøt ut, mistet Henriette Bie Lorentzen jobben hun hadde hatt ved Nansenskolen i Lillehammer da de tyske okkupantene tok over skolen. Her hadde hun arbeidet som lærer og sekretær siden skolen ble opprettet våren to år tidligere. Ved krigens begynnelse flyttet hun til Kristiansand, sammen med ektemannen. Han hadde fått arbeid ved Kristiansand Katedralskole, men Henriette fikk ingen ny jobb, og tiden brukte på hun på motstandsarbeid både hun og mannen hadde blitt involvert i. Hun reiste som kurér mellom Oslo og Kristiansand, deltok i flyktningarbeid og spredte illegale aviser i Kristiansand. Da mannen hennes, Øyvind, måtte gå i dekning sommeren 1943, ble Henriette igjen på gården i Søgne. Siden krigens start hadde hun født en sønn, og denne sommeren var hun gravid på nytt. Ingen trodde at Henriette var i fare. En gravid kvinne ville ikke bli satt i fangenskap. Hun ville bli satt fri igjen om hun ble tatt.

lorentzen-kew068-justertEtter at mannen hennes hadde gått i dekning, dro Henriette til leiligheten de hadde sammen i byen for å fjerne spor etter motstandsarbeidet de hadde tatt del i. Morgenen etter ble hun arrestert av Gestapo. En illegal avis hun ikke hadde fått fjernet ble funnet i leiligheten, og Henriette ble tatt med til Arkivet. Og hun ble ikke satt fri igjen. Hun ble nådeløst torturert. Senere ble hun sendt videre til Grini og Møllergata, og barnet hun bar på ble født i fangenskap. Under avhørene med Gestapo hadde hun blitt fortalt at barnet ville bli tatt fra henne og sendt til et barnehjem i Tyskland, men en østeriksk fødselslege sørget for at den nyfødte datteren havnet i armene på Henriettes far og søster i Oslo. Ikke lenge etter ble Henriette sendt til kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin. I mellomtiden hadde hun fått vite at sønnen var trygg med familien hennes i Oslo, og at mannen hadde kommet seg i sikkerhet i Sverige.

Først sommeren 1945 fikk hun komme hjem til familien igjen. Allerede samme året holdt hun foredrag om hva hun hadde opplevd under krigen, og sammen med Kirsten Hansteen startet hun tidsskriftet «Kvinnen og Tiden» som de to kvinnene drev frem til 1955. Henriette levde et aktivt liv i etterkrigstiden. Hun var levende engasjert i kvinnesaken, aktiv som fredsforkjemper i Amnesty International og en del av Bestemødre mot atomvåpen; en gruppe som ikke finnes lenger, men Henriettes og de andre bestemødrenes engasjement lever videre i dagens Bestemødre for fred. I denne VG-artikkelen kan du lese mer om hvordan Henriette Bie Lorentzen har blitt anerkjent i Tyskland for det motstandsarbeidet hun gjorde.

Hele sitt yrkesaktive liv var Henriette opptatt av ytringsfrihet, toleranse og respekt for menneskeverd, og hun var drevet av et sterkt samfunnsengasjement. Krigen hadde lært henne hvor farlig sløvhet og likegyldighet kunne være, og hun hadde en veldig tro på kunnskap som et verdifullt våpen mot rasisme og fremmedhat. Hun så hvordan uvitenhet åpnet opp for intoleranse og skepsis overfor andre mennesker. I 1995, seks år før hun døde, fikk hun St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid for kvinner og fred. Hun vil bli husket for ettertiden, både for sitt motstandsarbeid og sitt engasjement i etterkrigsårene, og når handlingsrommet åpnes for besøk i april, er hennes skjebne en del av motstandshistorien som blir fortalt.