“Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei gjer.»

Nesten hundre tilfeller av tortur var Hauptsturmführer Rudolf Kerner, lederen av skrekkens hus, involvert i. Den grove torturen som tok livet av motstandsmann Pål Eiken, bonden fra Eiken i Vest-Agder, var det Kerner som beordret. Pål Eiken døde på sykehus i Kristiansand 1. april 1944. Den grove volden han hadde blitt utsatt for hadde gitt ham urinforgiftning, og 1. april 1944 ble dagen da det tyske sikkerhetspolitiet på Arkivet fikk sitt første dødsoffer på samvittigheten.

Historien om Pål Eiken er historien om en høyt respektert og betrodd mann. paal_eikenDa krigen kom til landet var han ordfører i hjembygda Eiken. I 1941 sørget okkupasjonsmakten for å sette en stopper for hans karriere som ordfører, og Pål Eiken fikk en sentral rolle i major Arne Laudals militærorganisasjon. Det var under opprullingen av denne at sikkerhetspolitiet ble kjent med hva han hadde gjort; han hadde hjulpet kommandosoldater fra England. Han hadde vært med på å skaffe dem mat og overnatting og tatt imot våpen, og sikkerhetspolitiet ville vite hvor våpenlageret var. Natt til 21. mars ble han arrestert.

Mishandlingen begynte allerede på vei fra Eiken til Kristiansand, i huset til dr. Sven Nissen-Meyer på Tingvatn. De ti dagene som fulgte ble han utsatt for de groveste formene for tortur av gestapistene. Med to til tre dagers mellomrom ble han avhørt tre ganger av Kerner, men gestapistene fikk aldri de avsløringene de ønsket. Pål Eiken sa aldri noe om sine egne handlinger, og de fikk aldri navn på medarbeidere ut av ham. Før han døde, ba han om at de som hadde mishandlet ham måtte tilgis. De visste ikke hva de gjorde.

En av de norske fangevokterne fortalte i sin vitneforklaring etter krigen at den som hadde mishandlet Pål Eiken aller verst under tiden på Arkivet, var nordmannen Ole Wehus. Ole Wehus var en av mellom 80 og 90 nordmenn som samarbeidet med sikkerhetspolitiet på Arkivet, og historien om Pål Eiken viser hvordan både samhold og splittelse preget den norske befolkningen under krigen. Pål Eiken og Ole Wehus gir ansikt til to vidt forskjellige valg; de kjempet på hver sin side. Begge historiene har fått sine rettmessige plasser i dagens kjellerutstilling, på hver sin side av korridoren, og stilt overfor de brutale handlingene Wehus stod for er det enda litt lettere å se hvor viktig det er å fortsette å minnes Pål Eiken; hans død var unødvendig, men den var på ingen måte forgjeves.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s