De svakes skjebne

I et temahefte fra HL-senteret handler det om dem som ikke var friske nok til å få leve; om dem som ble ofre for nazistenes brutale medisinske utrydningspolitikk. Der kan du lese mer om hvordan retten til å leve hang sammen med hvilke nytte man kunne gjøre som arbeidskraft, og om hvordan massedrap på mennesker med nedsatt funksjonsevne ble et ledd i utviklingen av et fremtidig idealsamfunn. Et slikt samfunn forutsatte at man kvittet seg med en uønsket del av befolkningen. Overgrepene ble gjort av nødvendighet. Å ta livet av de som ikke kunne gjøre nytte for seg frigjorde ressurser til den delen av befolkningen som kunne.

IMG_4861 HJUL: De som ikke var funksjonsfriske, de som «forgiftet den felles folkekroppen», hadde ingen plass i det samfunnet nazistene planla. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Drapene på de syke og handikappede var nazistenes første planlagte massedrap, og organiseringen av dette massedrapet regnes som en forutsetning for den jødeutryddelsen som fulgte. Titusenvis av mennesker ble fratatt retten til å leve fordi de ikke hadde noen plass i nazistenes fremtidsvisjoner; de var de svake. Svakhet var uønsket. Svakhet oppleves som en uting i vårt moderne, prestasjonsorienterte samfunn også, og selv om det å trekke paralleller mellom systematisk utrydning av mennesker som ikke nådde opp til en viss standard og dagens jag etter selvrealisering og pallplass på alle livets områder kanskje er litt på kanten, så finnes det en fellesnevner der; det er vanlige mennesker det er snakk om. Det var vanlig helsepersonell som tok livet av de syke, de uten nytteverdi, og som anså det de gjorde som riktig. De var barmhjertige.

Det som skjedde med denne gruppen mennesker under nazismen er nok et eksempel på hvor viktig det er å lete etter andre forklaringer enn ren ondskap, og ikke avskrive det som noe som ikke angår oss. Noe vi aldri ville vært i stand til. Psykolog Berit Reisel skriver i temaheftets forord at legene «redefinerte virkeligheten dithen at de faktisk arbeidet i pakt med legeeden idet de beskyttet den nye folkekroppen mot ødeleggelser». Det angår oss enda, fordi det ikke er noe som tilsier at vi er mindre tilbøyelige til å avhumanisere andre mennesker på den måten i dag. Det angår oss fordi det å handle riktig, slik Reisel skriver, krever årvåkenhet. Vi trenger å være bevisst på at vi ikke er moralsk overlegne 1940-tallets leger, og at det er vitenskapelig bevist at terskelen for å gjøre andre mennesker vondt blir mye lavere under bestemte omstendigheter; når vi har forpliktet oss til noe, og når vi har et klart og overordnet formål med det vi gjør.

Det er viktig å være ydmyk nok i møte med fortiden til å oppdage at vi, under de samme omstendighetene, kanskje hadde latt det samme skje. Ydmyk nok til å se at grensen mellom riktig og forferdelig galt ikke alltid er så tydelig som den fremstår for oss i ettertiden, og at det er mange grunner til at mennesker tråkker over. Ikke fordi det skal unnskyldes, det skal aldri unnskyldes, men fordi det er nettopp det som kan være med å sørge for at vi ikke plutselig befinner oss på feil side av riktig og forferdelig galt selv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s