Lederen av skrekkens hus

I 1932 arbeidet han i skobutikk etter å ha utdannet seg som skomaker. Ni år senere, i september 1941, fikk han ordre om å ta over ledelsen av det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand. I mellomtiden hadde skobutikken blitt solgt, og Rudolf Kerner hadde meldt seg inn i Hitlers NSDAP og fått jobb i politiet. I årene som fulgte var han innblandet i nærmere 100 tilfeller av tortur, og i juni 1947, to år etter at krigen var over, ble den tidligere skomakeren og hans medarbeidere dømt til døden for forbrytelsene.

Rudolf-Kerner--2-
ETTER KRIGEN: Rudolf Kerner fikk sin dom i Norge da krigen var over. FOTO: Statsarkivet i Kristiansand.

I korridoren i kjelleren har de tyske overgriperne fått sin plass i utstillingen, og her skal de besøkende fortsatt få lese om og lære om den brutale lederen for sikkerhetspolitiet og hans medarbeidere i de årene de hadde sin arbeidsplass i Vesterveien 4. Frem til Arkivet ble nytt hovedkvarter i 1942 holdt sikkerhetspolitiet til her, i Østre Strandgate 5 i sentrum av Kristiansand.

IMG_4880
SIPO I KRISTIANSAND: Gestapo var en av fire underavdelinger Kerner hadde øverste ansvar for. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I dag er Rudolf Kerners kontor rekonstruert i kjelleren, men et mål for fremtiden er å ha en rekonstruksjon av kontoret hans der hvor det egentlig lå; i tredje etasje. Mange skjebner ble avgjort her, og selv om det aller verste foregikk i kjelleren, så skjedde også mishandlingen der – på sjefens kontor i husets øverste etasje.

Rudolf Kerner ble etter krigen stilt for retten sammen med fem andre tyske gestapister; Paul Glomb, Friedrich Wilhelm Meyer, Friedrich Lappe, Heinrich Willführ og Franz Gromann. Lipicki forsvant, og Hans Petersen og Wilhelm Heinze døde før de kunne stilles for retten. Dødsdommen han fikk i 1947 ble senere opphevet. Allerede året etter ble den omgjort til livsvarig fengsel, og i 1953 ble Kerner benådet og sendt ut av landet. Han døde i 1998, men det han gjorde lever videre; det er vanskelig å fortelle historien om Arkivet som Aussendienststelle Kristiansand uten å nevne hans navn, og i 1949 uttalte høyesterettsdommer Fougner at det største ansvaret for mishandlingen på Arkivet lå på Kerners skuldre. Det var under Hauptsturmführer Rudolf Kerners ledelse at skrekkens hus ble skrekkens hus.

Advertisements

Fra motstandssal til handlingsrom

To måneder har gått siden «Ny utstilling i emning» og «Hvorfor skal vi fornye oss?» ble publisert, og like mye tid gjenstår før de gamle monterne i motstandssalen skal ryddes bort og gi plass til noe nytt. En lang prosess går mot slutten, de siste avgjørelsene er snart tatt og om ikke lenge er planen for det nye handlingsrommet klar. Det begynner å nærme seg, og nå er det mindre enn et halvt år igjen til dere kan få komme inn og se hva det har blitt jobbet med så lenge her på Arkivet.

IMG_4755
HVERDAGEN: Et lite innblikk i hvordan dagliglivet var under krigen står i dag langs den ene langsiden som i den nye utstillingen skal handle om Gestapos aksjoner. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Direktør Audun Myhre mener det nye navnet på denne delen av kjellerutstillingen, handlingsrommet, også beskriver den planleggingsprosessen som skjer på forhånd. Det handler om at historien om andre verdenskrig ikke er skrevet én gang for alle, og når den nå skal formidles på nytt, så er alternativene mange. Historiske fakta som ikke kan diskuteres vil alltid ligge i bunn som et fundament, men det finnes mange måter å bruke historie på og det finnes mange måter å fortelle på. Den skal formidles til mennesker som lever i et samfunn som ser annerledes ut enn da dagens utstilling ble laget, og det finnes andre hensyn å ta. I tillegg har ny forskning gitt ny innsikt og nye konklusjoner.

Direktøren sier det handler om å få frem andre perspektiver og nyanser; de gamle heltene er med, men det er også rom for vanlige mennesker og dermed også større fokus på gjenkjennelse hos dem som kommer for å besøke utstillingen. Navneskiftet i seg selv sier noe om en ny måte å fortelle om krigen på. Det handler ikke bare om hva som skjedde og hvem som gjorde det, men om hvilke handlingsalternativer man hadde og hvorfor man endte opp med å gjøre det man gjorde. I handlingsrommet får de to kortsidene «okkupasjon» og «motstand» som tema, mens Gestapos aksjoner og menneskene som var involvert står mellom; både dem som valgte motstand og dem som valgte annerledes og sluttet seg til NS.

I fjorten år har dagens utstilling stått. I planleggingen av den nye er det mennesker involvert som sitter på mye forskjellig kunnskap og mange forskjellige tanker om hvordan handlingsrommet skal bli. Nå i den siste innspurten handler det, ifølge Myhre, om å skape en felles forståelse og et felles eierforhold til utstillingen som skal bli et arbeidsredskap og et utgangspunkt for å lære for tusenvis av nye skoleelever i ti nye år.

De svakes skjebne

I et temahefte fra HL-senteret handler det om dem som ikke var friske nok til å få leve; om dem som ble ofre for nazistenes brutale medisinske utrydningspolitikk. Der kan du lese mer om hvordan retten til å leve hang sammen med hvilke nytte man kunne gjøre som arbeidskraft, og om hvordan massedrap på mennesker med nedsatt funksjonsevne ble et ledd i utviklingen av et fremtidig idealsamfunn. Et slikt samfunn forutsatte at man kvittet seg med en uønsket del av befolkningen. Overgrepene ble gjort av nødvendighet. Å ta livet av de som ikke kunne gjøre nytte for seg frigjorde ressurser til den delen av befolkningen som kunne.

IMG_4861 HJUL: De som ikke var funksjonsfriske, de som «forgiftet den felles folkekroppen», hadde ingen plass i det samfunnet nazistene planla. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Drapene på de syke og handikappede var nazistenes første planlagte massedrap, og organiseringen av dette massedrapet regnes som en forutsetning for den jødeutryddelsen som fulgte. Titusenvis av mennesker ble fratatt retten til å leve fordi de ikke hadde noen plass i nazistenes fremtidsvisjoner; de var de svake. Svakhet var uønsket. Svakhet oppleves som en uting i vårt moderne, prestasjonsorienterte samfunn også, og selv om det å trekke paralleller mellom systematisk utrydning av mennesker som ikke nådde opp til en viss standard og dagens jag etter selvrealisering og pallplass på alle livets områder kanskje er litt på kanten, så finnes det en fellesnevner der; det er vanlige mennesker det er snakk om. Det var vanlig helsepersonell som tok livet av de syke, de uten nytteverdi, og som anså det de gjorde som riktig. De var barmhjertige.

Det som skjedde med denne gruppen mennesker under nazismen er nok et eksempel på hvor viktig det er å lete etter andre forklaringer enn ren ondskap, og ikke avskrive det som noe som ikke angår oss. Noe vi aldri ville vært i stand til. Psykolog Berit Reisel skriver i temaheftets forord at legene «redefinerte virkeligheten dithen at de faktisk arbeidet i pakt med legeeden idet de beskyttet den nye folkekroppen mot ødeleggelser». Det angår oss enda, fordi det ikke er noe som tilsier at vi er mindre tilbøyelige til å avhumanisere andre mennesker på den måten i dag. Det angår oss fordi det å handle riktig, slik Reisel skriver, krever årvåkenhet. Vi trenger å være bevisst på at vi ikke er moralsk overlegne 1940-tallets leger, og at det er vitenskapelig bevist at terskelen for å gjøre andre mennesker vondt blir mye lavere under bestemte omstendigheter; når vi har forpliktet oss til noe, og når vi har et klart og overordnet formål med det vi gjør.

Det er viktig å være ydmyk nok i møte med fortiden til å oppdage at vi, under de samme omstendighetene, kanskje hadde latt det samme skje. Ydmyk nok til å se at grensen mellom riktig og forferdelig galt ikke alltid er så tydelig som den fremstår for oss i ettertiden, og at det er mange grunner til at mennesker tråkker over. Ikke fordi det skal unnskyldes, det skal aldri unnskyldes, men fordi det er nettopp det som kan være med å sørge for at vi ikke plutselig befinner oss på feil side av riktig og forferdelig galt selv.

Dramatiske aksjoner på Sørlandet

Aksjon
Aksjon mot Kristiansand Katedralskole, 1943 (Foto: Stiftelsen Arkivet)

Du har kanskje hørt om “Kampen om tungtvannet” eller “Max Manus”? Flere av de større aksjonene i Norge under krigen har både blitt filmatisert og spilt inn som TV-serier. Men dramatikken foregikk også flere steder i landet. Det fantes mange måter å drive motstand på, og selv den minste ting kunne føre til arrestasjoner, om det så bare var å gå med en binders på jakka.

Det er ingen tvil om at det var store konsekvenser for dem som ble tatt for å drive med motstandsarbeid. Organiseringen av motstandsarbeidet var derfor svært hemmelighetsfullt, og ble organisert i små celler som ofte ikke visste om hverandre. Mange hadde også dekknavn, slik at Gestapo ikke skulle finne ut av hvem personen egentlig var dersom et navn ble røpet under tortur.

Ofte fikk Gestapo hjelp av norske tystere. Disse kom ganske tett inn på motstandsarbeidet og gav Gestapo viktige opplysninger. De som ble mistenkt for motstandsarbeid og fanget ble som regel tatt med til Arkivet og torturert. Dette var en måte Gestapo kunne få flere opplysninger på, for så å avsløre og rulle opp motstandsorganisasjoner på sørlandet. Det ble også av og til holdt gisler for å få motstandsfolk til å overgi seg.

Gestapo hadde mange aksjoner på Agder. Disse blir presentert på den nye utstillingen som kommer på Arkivet. Noen aksjoner var landsomfattende, slik som “Aktion Polarkreis”, aksjonen mot politifolk som ikke ville samarbeide med NS. Andre var av mer lokal grad, som for eksempel aksjonen mot studentopprøret på “Katta”, som endte med at flere elever måtte sitte fanget på Arkivet over jula.

Andre ganger oppstod det også direkte farlige konfrontasjoner. 9 november 1944 ble det et dramatisk skuddrama i Åseral, da en stor gjeng bevæpnede gestapister kom for å sette en stopper for motstandsarbeidet der. En av motstandsmennene ble skutt og drept i angrepet.  Gestapo slo alltid nådeløst ned på motstand.

Selv om de største hendelsene ofte er de som får mest omtale, er det også vesentlig at det finnes kunnskap om det litt mindre, men vel så viktige arbeidet som ble gjort. En slik vilje for å stå opp mot urett er beundringsverdig uansett i hvor stor grad det måtte være. Dette er noe man også kan tenke gjennom i hverdagen. Det kan av og til virke umulig å gjøre opprør mot urettferdighet, spesielt når man ikke er direkte rammet selv. Allikevel var det mange som turte å kjempe mot nazismen, til tross for at de da risikerte å bli offer for en av Gestapos mange aksjoner.

Krig og kjærlighet

Det har vært mye snakk om det allerede; om hvordan den nye utstillingen skal formidle at krig handler om mennesker, og at mennesker er mer sammensatte enn at vi kan fordele enkle merkelapper som «venn» og «fiende» og tro at vi har forstått noe. På samme måte er det vanskelig å sette et skarpt skille mellom krig og fred, for krig og fred er ikke bare voldsomme kontraster som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Krig er unntakstilstand, men den er ikke et brudd med alt som var før og alt som kommer etter.

Midt mellom alt som er ukjent og fremmed finnes spor av livet slik det pleide å være; det finnes normalitet, og mennesker fortsetter å være mennesker. Vi trenger fortsatt hverandre. Vi fortsetter å bli glad i hverandre.

Xvw-p4UdbKDKogOfNy2dYgEOK20FlD2pQ8yBi1a9YysQFORBUDT KJÆRLIGHET: De norske kvinnene som forelsket seg i tyske menn ble straffet for å ha involvert seg med fienden da krigen var over. FOTO: SCANPIX/NRK.

«Tyskerjentenes livslange straff» heter en Bergens Tidende-artikkel om det hatet de ble møtt med og den skammen de måtte leve med, de norske jentene som falt for tyske soldater og ble straffet som forbrytere da krigen var over. De norske tyskerjentenes eneste feil var å bli forelsket i feil menn. I fjor viste bymuseet i Oslo utstillingen «Forelsket og foraktet«. Den skulle kaste lys over en del av historien vi har valgt å gjemme litt bort. Kanskje fordi vi skammer oss over at så mange norske kvinner involverte seg med fienden, for fiender var jo alt tyskerne var. Kanskje er det fordi vi skammer oss over hvordan så mange norske kvinner kunne bli utsatt for brutal hevn og utstøtt, når alt de kunne klandres for var å forelske seg.

Bånd mellom mennesker er noe av det som gjør livet komplisert, og det å knytte vennskap, bli forelsket og bli glad i noen vil alltid være en viktig del av det. Følelsene vi har for hverandre er noe av det som er med på å viske ut grensene mellom krig og fred, venn og fiende, makt og opposisjon, og det er ikke mye som får mer betydning for hvordan vi handler enn hvordan handlingene våre påvirker menneskene vi bryr oss om. En soldat er ikke bare en soldat, helt isolert fra alle rollene han hadde før krigen. Han fortsetter å være en venn, en ektemann, en potensiell kjæreste, en bror eller en sønn. Et lite blikk på hvordan mennesker inngår i ulike relasjoner og er komplekse individer med mange roller å spille, og ikke bare endimensjonale skikkelser som hører hjemme i én bås og opptrer helt upåvirket av hverandre, kan bidra til at vi får litt mer forståelse; et litt annerledes syn på de avgjørelsene som ble tatt og den måten folk valgte å leve livene sine på.

Et følelsesaspekt

Følelser. For å få frem en reaksjon er følelser et virkemiddel som blir brukt i svært mange sammenhenger. Hvordan skal man egentlig ta i bruk virkemidler i forhold til følelser? Og trenger man egentlig virkemidler dersom historien er “sterk” nok i seg selv?

Alle har følelser. Alle har ulike reaksjoner. Men hva er det egentlig man trenger for å fremme følelser, og er det målet? Er det vanskeligere å bruke følelser som virkemiddel nå enn det det var før? Informasjonsmengden man får i dag er enorm. Man hører om tortur, brutalitet, krig og grusomheter via blant annet internett og TV, og man blir vitne til dette på en helt annen måte enn tidligere. Gjør det at vi har lettere for å føle noe, eller gir det en motsatt effekt siden vi vender oss til at grusomheter skjer hver eneste dag?

I forhold til Arkivets utstilling er det ulike valg som skal tas. Hvordan skal man formidle noe på best mulig måte? Man vil vise noe av en grunn, og dermed ønsker man også å frembringe noe hos de besøkende. Man ønsker jo ikke at man glemmer det man har sett, minuttet etter man har gått ut døra.

Men hvilke virkemidler skal man da bruke for å fremme følelser og hvordan skal man ta det i bruk? Hvilke følelser vil man få frem? Med tanke på Arkivets historie, er dette en historie som for mange kan virke skremmende. Noen kan føle et ubehag, mens andre har enklere for å takle det. Det er viktig å ha en forståelse for at alle reagerer forskjellig, men man ønsker også å vise hva som faktisk skjedde innenfor Arkivets fire vegger under krigen. Samtidig må man faktisk forholde seg til at dette var reelt. Dermed er virkemidler som frembringer følelser viktig for å fange den essensen av autensitet som Arkivet faktisk har. Det trenger ikke nødvendigvis å være nyeste teknologi, og det trenger ikke være ekstreme virkemidler, men det bør være det som er autentisk og nært. Ofte kan det være nok i seg selv.


Virkemidler i dagens utstilling. FOTO: Stiftelsen Arkivet

I forhold til teknologi er det ikke alltid det mest fancy som skal til for at en utstilling skal bli husket. Noen ganger er det faktisk kanskje fravær av nettopp det som kan sette spor, særlig hos ungdom som tilbringer mesteparten av tiden sin på nett og mobil. En omviser som er god til å fortelle kan skape en opplevelse som er annerledes enn det man opplever til vanlig, og blir noe som kan få frem følelser og minner man kan ta frem igjen senere.

Arkivet har, og kommer fremover til å ha, et lokalt fokus. Ved å fortelle om vanlige sørlendingers opplevelser under krigen og ta frem lokale stedsnavn man i dag kjenner godt til, er det lettere å relatere seg og følelsene blir sterkere. Det får oss kanskje lettere til å tenke “hva om det var meg?”.

Individuelle historier har ofte en sterkere effekt enn rene fakta. Når vi lærer at det er mennesker som deg og meg som var på Arkivet under krigen, både som ofre og som overgripere, vil det bringe noe frem i oss? Gjenstander, fotografier og dukker gjør at det forhåpentligvis kan frembringe noen følelser hos oss, og at man ikke blir stående med steinansikt å «bare» lese fakta. Fakta kan også være sterke, men ofte er det personlige fortellinger som skal til for at vi skal forstå hva disse faktaene betyr. Forståelse for hva noe betyr, er med på skape følelser. Følelser kan være på godt og vondt, men er ofte noe som må til dersom en ønsker å få frem et viktig budskap.

Arkivet fokusere på å skape et «større rom for menneskeverd». Reaksjonen man ønsker å få frem er kanskje nettopp det at de besøkende skal tenke over sine holdninger og handlinger, slik at fremtiden kan ha mer respekt for menneskeverd. Dermed er følelser et nødvendig virkemiddel for å frembringe en reaksjon, spørsmålet er bare til hvilken grad?

Innlegget er basert på et foredrag av Kathrin Pabst ved Vest-Agder museet, som også sitter i referansegruppen til utstillingsprosjektet.

Ulovlige ord

Streng kontroll av alle former for ytringer var et viktig ledd i nazistenes forsøk på å skape en ny verdensorden. Det var lite som unnslapp nazistenes strenge vurderinger i deres forsøk på sikre at alt folk så, hørte og leste var i overensstemmelse med den nasjonalsosialistiske ideologien. Allerede seks dager etter krigens utbrudd her til lands, startet tyskernes arbeid med å få fjernet bøker fra Kristiansand folkebibliotek. Blant det som definitivt måtte gjøres utilgjengelig var bøker skrevet av jødiske forfattere. Alt som ble ansett som umoralsk eller dårlig måtte bort, og listen over bøker som ikke hørte hjemme i bokhyllene ble stadig lengre.

B15B2FOLKEBIBLIOTEK: Mandag 15. april 1940 fikk Kristiansand folkebibliotek sitt første besøk av Gestapo. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det enkleste var å kontrollere distribusjon; fjerne titler, forfattere og forlag fra bokhandlere og biblioteker. Henrik Wergelands bok om jødesaken i det norske stortinget ble tatt. Det samme ble en rekke verker av Aksel Sandemose og Nordahl Grieg. Kontroll med produksjon skjedde gjennom et krav om at alle forlag som ville gi ut bøker måtte bli med i en nazistisk forleggerforening, og gjennom forhåndssensur. Det måtte søkes om tillatelse for hver bokutgivelse. Å kontrolle hva folk faktisk leste var det vanskeligste. Nazistene møtte motstand i sitt arbeid med å forhindre at folk fikk tilgang på bøker med innhold som kunne være skadelig for NS og tyskerne, og det viste seg vanskelig å styre folks oppfatninger i riktig retning.

B15B1ULOVLIG: Sigmund Freud og hans bøker stod på Kultur- og folkeopplysningsdepartementets liste over bøker som ble beslaglagt. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

At myndighetene holder kontroll med hva som kommer til uttrykk i et samfunn er ingen sjelden begivenhet. Både før og etter krigen har bøker blitt forbudt i Norge. Christian Krohgs Albertine ble beslaglagt den dagen den kom ut i 1886. Temaet var offentlig prostitusjon, og boken fremsto som et litt for skarpt debattinnlegg. Jens Bjørneboes Uten en tråd fikk samme skjebne. Forbudet skyldtes at den ble vurdert som pornografi.

En viss grad av kontroll over ytringer er nødvendig. Det finnes grenser også i dag for hva som kan ytres i den norske offentligheten, men det fremstår likevel som utenkelig at norske myndigheter skulle ha brukt sensur for å hindre alle sine meningsmotstandere i å komme til uttrykk slik nazistene gjorde. I et hvert samfunn preget av autoritære styreformer utgjør fortsatt frie ytringer en trussel. Ord har påvirkningskraft, og sensur blir et nødvendig virkemiddel for å undertrykke opposisjonen. Kontroll av ytringer blir problematisk idet det blir ulovlig og straffbart å være uenig, og idet hvem man er avgjør hvorvidt man har tillatelse til å ytre seg eller ikke. Når tilhørighet til et bestemt fellesskap fører til utestengelse.

Iblant er det verdt å minne seg selv om sensur fortsatt er en realitet mange steder, om enn i ulik grad, og at de meningsytringene man har tilgang på ikke nødvendigvis utgjør summen av alle meningsytringer.