Flukten til frihet

Et bilde av en liten gutt som aldri fikk fylle fire har ristet liv i samvittigheten vår de siste to ukene. Et enormt engasjement for å ta imot flyktningene som kommer til Europa vitner om at vi har begynt å forstå omfanget av krisen syrerne flykter fra, og kanskje forteller omsorgen mange viser for dem som kommer at vi har fått øynene opp for hva vi har til felles med dem. De er mennesker i nød. Vi har mye, og fornuften tilsier at vi skal dele med dem som har lite. Likevel finnes det dem som er uenige; dem som vil boikotte Stormberg for å ha donert en dagsomsetning til syriske flyktninger. Det finnes dem som kritiserer den lille guttens far for å ha satt livet hans i fare, og det finnes dem som mener flyktningene representerer en trussel mer enn noe annet. En trussel mot freden, en trussel mot velferdssamfunnet og en trussel mot den norske kulturen.

syrian-refugees-opener-615PÅ FLUKT: Man må tilbake til andre verdenskrig for å finne en flyktningkrise som minner om den vi ser i dag. FOTO: John Stanmeyer, National Geographic.

Det er rart hvor sterkt behovet blir for å tviholde på det man har når man blir bedt om å dele; som om noen av oss har gjort oss mer fortjent til å leve trygt enn andre. Det er rart hvordan man lukker øynene for hva som får et menneske til å gi slipp på et helt liv for å reise til vår del av verden. Hvordan vi får det til å handle om oss. Det er det vi gjør, når vi dveler ved hva disse menneskene reiser til fremfor å flytte blikket til hva de reiser fra, og når vi mener så mye om hvordan det påvirker oss at flyktningene kommer. Det virker litt underlig, at frykten for å oppleve konflikt her hjemme blir et argument for å slippe å hjelpe dem som opplever det andre steder. Hva er det som får oss til å tro at hver og en av dem som er på flukt fra Syria har skyld i det som skjer i hjemlandet, og at de aller fleste har et ønske om å skape konflikt hos oss og utnytte oss?

Det ville vært naivt å tro at lykkejegerne ikke finnes, og det ville vært naivt å tro at møtet mellom nordmenn og syrere bare blir enkelt. Men det er underlig at vi tillegger dem som kommer hit så mye skyld i en konflikt de har risikert alt for å reise fra, og det er underlig hvordan vi som føler så sterkt for det som er vårt at vi ikke vil dele, tror andre mennesker har tatt så lett på å reise fra alt som var deres.

Innen utgangen av året venter man at 16 000 mennesker skal ha søkt om asyl i Norge. Det finnes ingen sikre tall, men man regner med at nærmere 60 000 nordmenn flyktet til Sverige i løpet av krigsårene. Historien er full av eksempler på hvordan nordmenn også har vært flyktninger. Vi dro da det ble utrygt å være her, og vi har også skapt utfordringer for dem som har tatt oss imot. De utfordringene vi står overfor i dag, nå når det finnes så mange som trenger vår hjelp, er utfordringer vi har en plikt til å håndtere. Vi har ingen rett til et enklere, fredligere liv enn andre. Og vi trenger å legge av oss alle fordommene vi har om flyktninger, slutte å se på flyktningene som flyktningene, og begynne å se på dem som enkeltmennesker med samme behov for frihet, trygghet, tilhørighet og fremtid som det vi har – som vi også hadde da det var krig her.

Vi kan ikke lene oss tilbake og se på, mens vi krever at de finner seg til rette og gjør seg fortjent til å være her. Det krever samarbeid å klare å leve sammen. Krever vi respekt for det norske samfunnet, må vi respektere deres forutsetninger for å forstå det norske samfunnet. Når vi forventer at de skal bidra og være en ressurs for oss, er det vi som må gi dem muligheten til det. Hvordan gir det mening å kritisere noen for å ikke bli en del av samfunnet, samtidig som vi snur ryggen til og forventer at de skal gjøre jobben alene? Akkurat nå handler det om å møte dem som kommer med den respekten vi forventer tilbake, og det handler om å være ydmyk og ha forståelse for det de har opplevd. Uansett om vi ikke kan avdekke hvert enkelt menneskes hensikt med å komme hit, så burde det være rom for å tro at det gjelder uavhengig av hvor man kommer fra; det at de færreste setter sitt eget og familiens liv i fare uten at det finnes noe å rømme fra.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s