De som slo tilbake

Når elevene står der hvor gruppen fra KVS Lyngdal stod sammen med omviser Bjørn fredag for tre uker siden, handler det om et lite, men likevel stort, spørsmål: Hvorfor? Hvorfor ble de arrestert og sendt til Arkivet, de som fikk oppleve det som foregikk på innsiden av huset under krigen? I et land som ble forsøkt avskjermet fra omverden av okkupasjonsmakten, var det mye som forandret seg. Hverdagen ble annerledes for de aller fleste, og mange stod overfor nye utfordringer. Hva skulle man gjøre, når landet man bodde i ikke lenger var et fritt land? Hvordan var det riktig å forholde seg til de tyske soldatene?

«Vi opplevde ei samkjensle mellom menneskene som tidligere var lite kjent». «Det ser ut som om det er motgang som må til, for å binde menneskene sammen. Det virker ikke slik under medgang». Ordene står skrevet i en av Guri Hjeltnes‘ bøker om hverdagslivet under krigen. Noen tok aldri stilling, men skillelinjene i det norske folk, mellom dem som valgte å stå på forskjellig side, ble skarpe både i krigsårene og i tiden etter. Noen utnyttet tyskernes nærvær. Noen samarbeidet. Men mange valgte også motstand, og det var den norske motstanden mot nazismen og okkupasjonsstyret Gestapo kjempet så hardt for å slå ned på. Og samholdet mellom dem som kjempet imot ble sterkt.

B7B1NAZIFISERING AV SKOLEN: Motstanden var sterk mot å la den nazistiske ideologien prege undervisningen, og mange lærere ble tatt inn til avhør på Arkivet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

De mange som ble arrestert og fengslet vitner om hvor farlig det var å ikke føye seg. Nazismen fikk likevel aldri slå røtter. Tidligere motstandsmann Tore Gjelsvik skriver om en sterk norsk motstandsvilje allerede fra okkupasjonens første sommer og høst, og om det som utviklet seg fra å være spontan opposisjon til å bli en velorganisert sivil motstandsbevegelse. Motstand både med og uten våpen fortsatte frem til krigens slutt i 1945, og forsøket på å nazifisere det norske samfunnet lyktes aldri.

B9B2MOTSTANDSMANN: Arne Laudal ledet sørlandets første Milorg-gruppe. I 1944 ble han dømt til døden og henrettet for sitt motstandsarbeid. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

En felles front mot tyskerne ble ikke bare skapt av organisert motstandsarbeid. De individuelle handlingene var også en viktig del av kampen for selvstendighet, frihet og trygghet. Rødfargen som raskt ble et symbol på patriotisme, og som førte til forbud mot de røde toppluene. Bruken av binders som symboliserte samhold. Å snu ryggen til når de passerte på gaten, og å reise seg fra plassen sin når et NS-medlem eller en tysker satte seg ned ved siden av. Det oppstod mange måter å vise sin avsky overfor nazistene på, og en motstandskamp som varte fra krigens begynnelse til slutt forteller om en befolkning som nektet å gi opp.

Det er en fjern tanke for mange av oss å måtte rette seg etter regler som ikke er våre egne. Å ikke kunne kritisere det som føles galt uten å risikere liv og helse, og å bli møtt med krav om å tro på noe vi ikke tror på. Det er nettopp derfor det er nødvendig å få et forhold til at livet her hjemme har vært sånn. At den kampen motstandsmenn og motstandskvinner tok under krigen er en kamp vi burde verdsette hver eneste dag vi ikke har det sånn. Det står mange tiårs frihet mellom oss og det de gjorde – men det finnes ingen garanti for at det blir mange nye.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s