Den andre siden

Valg. Man foretar seg alltid ulike valg gjennom livet. Hvilket brød man skal kjøpe, om man skal sykle eller ta bilen til jobb, men også valg som kan vise seg å ha store konsekvenser for resten av livet. Noen valg er nøye gjennomtenkt, mens andre ikke er det, og utfallet blir ikke alltid slik man hadde forestilt seg. Hvorfor valgte noen å samarbeide med tyskerne under andre verdenskrig? Alt er ikke svart og hvitt. Man trenger en forståelse av hvorfor noen sine handlinger ikke alltid samsvarer med hva en selv mener er riktig.

FOTO: Stiftelsen Arkivet/Arne Eikeland
FOTO: Arne Eikeland/Stiftelsen Arkivet

I Brennpunkt Arkivets utstilling får man vite litt om noen av menneskene som valgte «den andre siden». Å forsøke å forstå er ikke det samme som å forsvare, men fokuset på hvorfor man tok de valgene man gjorde i stedet for å fremstille noen som onde eller gode er viktig å tenke på. Dette er også noe som går igjen i utstillingen.

Det er lett å være etterpåklok å tenke at man aldri ville ha samarbeidet med tyskerne. Men for noen var det et rasjonelt valg å innrette seg med at Norge nå var og kom til å bli under tyske styresmakter. Et slikt valg var ikke nødvendigvis ensbetydende med at man var enig i den Nazistiske ideologien, men et valg om hvordan man skulle forholde seg til fremtiden. For andre var valget ganske annerledes. Noen forholdt seg nøytrale, mens andre valgte å kjempe imot.

Mange av de valgene man tar i livet vil være av stor betydning, derfor er det essensielt at vi heller forsøker å forstå valgene andre tar, i stedet for å dømme. Dette er noe man kan reflektere over i utstillingen, ettersom alle menneskene man får vite historiene til, tok et valg. Noen ganger et avgjørende valg.

De aller minste

En Aftenposten-artikkel om barn i krig forteller at halvparten av verdens flyktninger i dag er mindreårige. Av 45 millioner flyktninger verden over, er 22 millioner barn. Det er kanskje fordi det er så lett å glemme det at det gjør så sterkt inntrykk å få se hva krig og konflikt kan gjøre med et lite barn som Alan Kurdi. Barn skal ikke dø i forsøket på å nå et trygt sted å bo. En liten treåring hører ikke hjemme i de forestillingene vi har om krig, og han passer ikke inn i de fordommene vi har. Fordommene om at de som er på flukt kommer hit for å kreve sin del av vår velfortjente overflod. Det er ikke like lett å se med kynisk blikk på barn som blir revet bort fra alt de har kjent, og som aldri har fått oppleve et liv i trygghet. Nettopp fordi det ikke finnes argumenter mot at barn, helt uavhengig av hvor de kommer fra, har krav på trygghet.

21ad871e64dbd8b3297801fc78ab5ad7SYRIA: Fra dokumentaren Silvered Water, Syria Self-Portrait som formidler hvor brutalt livet i Syria er under borgerkrigen. FOTO: Silvered Water, Syria Self-Portrait.

NRK-dokumentarserien Barn i krig handler om hvordan det var å være barn under andre verdenskrig; om hvordan barn uunngåelig blir påvirket av foreldrenes valg og ikke alltid kan beskyttes fra det som er farlig. Kanskje liker vi ikke å tenke på at det ikke bare er voksne mennesker med evne til å ta vare på seg selv som er involvert i krig. Kanskje er det litt ubehagelig å tenke over at mange av dem som står med våpen i hendene, eller på et eller annet vis er involvert i krigshandlinger, knapt har rukket å bli voksne – om de idet hele tatt har fått bli voksne. Yngstemann som ble brakt til Arkivet var 14 år gammel. Uansett hvor voksen man føler seg som fjortenåring, så er man ikke det. Man har såvidt begynt å formes som det mennesket man skal bli når man blir voksen. Og at krig setter spor hos et barn er vanskelig å komme utenom.

Kanskje er det det at det er så ubehagelig å tenke på at krig ikke kun angår de voksne – at det er derfor det virker som om det ofte blir glemt at barn er en del av alt når vi snakker om dem som er på flukt. Når det så ofte blir argumentert for at det ikke er reell frykt som får mennesker til å dra, og at flukten handler mer om hva de vil ha enn hva de drar fra. Når de ikke kan ta til takke med et av de mange landene de reiser gjennom før de kommer helt opp hit – til velstands-Norge, så må det jo handle om pengene? Og når ingenting annet enn Norge er godt nok, så kan det jo ikke bare være trygghet de er ute etter?

Det som virker så underlig er at vi tror at vi hadde sagt oss fornøyd med det nest beste for våre egne barn. At vi tror at vi ville stoppet opp så fort vårt krigsherjede hjemland lå bak oss, og at vi ikke ville gjort vårt ytterste for å nå det landet hvor våre barn kunne få den fremtiden de fortjener. At vi tørr å si høyt at det er egoisme og ikke desperasjon som får en far til å ta sin tre år gamle sønn med på en livsfarlig båtreise. Hvilke foreldre kan klandres for å ønske seg det beste for sine barn, når de allerede har vært nødt til å slippe taket på alt som var hjem? Hvor er egentlig motsetningen mellom det å ønske seg trygghet fremfor alt, og det å dra til et av de rikeste landene i verden? Hvordan kan vi si at vi ikke ville gjort akkurat det samme?

Det kan hende en treårings ansikt, kontrasten mellom smilet på familiebildet og den livløse kroppen på stranden, ble så brutalt for oss fordi det er umulig å holde han ansvarlig for noe av det han døde for. Det blir vanskeligere å distansere seg fra all den elendigheten som skjer i verden, når et bilde av død gjør det så klart for oss hvordan krig ikke bare tar fra de aller minste tryggheten og friheten, men også retten til å leve. Det tvinger oss til å tenke på hvor meningsløst det er – hvordan ikke alt kan rasjonaliseres bort, og hvordan krig og konflikt påvirker livene til så mange mennesker som ikke har noe som helst skyld.

Et spor av det som hendte etter Arkivet

I hjørnet, forbi der hvor elevene som er på omvisning står samlet inne på Kerners kontor, står denne. En liten tekst forteller at den er hentet fra steinbruddet i Natzweiler, av sønnen til krigsfange Irgens Olsen.

B12B1
GRANITTBLOKK FRA NATZWEILER: I 2008 ble den hentet fra steinbruddet hvor Irgens Olsen jobbet mens han satt i fangenskap. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Granittblokken hører til i den delen av dagens utstilling som blir stående. En stein fra steinbruddet i en av de to konsentrasjonsleirene hvor flest sørlendinger ble sendt; Natweiler-Struthof i Frankrike og Sachsenhausen i Tyskland. Den er en del av historien til Irgens Olsen, som var innom begge leirene før han ble satt fri 8. mai 1945 og dro tilbake til Kristiansand. Men den symboliserer også historien til alle de andre nordmennene som ble satt i fangenskap under krigen. For flere hundre fanger var Arkivet bare første stopp på en lang reise. Deres reise fortsatte i mange tilfeller til Grini, Norges største fangeleir, eller til en av leirene på kontinentet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAKONSENTRASJONSLEIR: Om lag 2500 nordmenn ble sendt hit, til Sachsenhausen, i årene 1940-1945. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Den lille granittblokken som står i hjørnet nede i kjelleren forteller om hvordan Arkivet var en del av et mye større system, og den forteller om hvordan hardt arbeid under utenkelige forhold i konsentrasjonsleirene var mange menneskers hverdag under krigen. Krematoriet i Sauchsenhausen utenfor Berlin vitner om hvor brutale forholdene i disse leirene var, og hvor lite verdt et menneskeliv var. Mange nordmenn kom aldri hjem igjen fra leirene. Andre kom hjem, men merket for livet med opplevelsene fra fangenskap. Den lille steinen som står i hjørnet i kjelleren på Arkivet hører hjemme i historien om alle disse menneskenes liv.

Flukten til frihet

Et bilde av en liten gutt som aldri fikk fylle fire har ristet liv i samvittigheten vår de siste to ukene. Et enormt engasjement for å ta imot flyktningene som kommer til Europa vitner om at vi har begynt å forstå omfanget av krisen syrerne flykter fra, og kanskje forteller omsorgen mange viser for dem som kommer at vi har fått øynene opp for hva vi har til felles med dem. De er mennesker i nød. Vi har mye, og fornuften tilsier at vi skal dele med dem som har lite. Likevel finnes det dem som er uenige; dem som vil boikotte Stormberg for å ha donert en dagsomsetning til syriske flyktninger. Det finnes dem som kritiserer den lille guttens far for å ha satt livet hans i fare, og det finnes dem som mener flyktningene representerer en trussel mer enn noe annet. En trussel mot freden, en trussel mot velferdssamfunnet og en trussel mot den norske kulturen.

syrian-refugees-opener-615PÅ FLUKT: Man må tilbake til andre verdenskrig for å finne en flyktningkrise som minner om den vi ser i dag. FOTO: John Stanmeyer, National Geographic.

Det er rart hvor sterkt behovet blir for å tviholde på det man har når man blir bedt om å dele; som om noen av oss har gjort oss mer fortjent til å leve trygt enn andre. Det er rart hvordan man lukker øynene for hva som får et menneske til å gi slipp på et helt liv for å reise til vår del av verden. Hvordan vi får det til å handle om oss. Det er det vi gjør, når vi dveler ved hva disse menneskene reiser til fremfor å flytte blikket til hva de reiser fra, og når vi mener så mye om hvordan det påvirker oss at flyktningene kommer. Det virker litt underlig, at frykten for å oppleve konflikt her hjemme blir et argument for å slippe å hjelpe dem som opplever det andre steder. Hva er det som får oss til å tro at hver og en av dem som er på flukt fra Syria har skyld i det som skjer i hjemlandet, og at de aller fleste har et ønske om å skape konflikt hos oss og utnytte oss?

Det ville vært naivt å tro at lykkejegerne ikke finnes, og det ville vært naivt å tro at møtet mellom nordmenn og syrere bare blir enkelt. Men det er underlig at vi tillegger dem som kommer hit så mye skyld i en konflikt de har risikert alt for å reise fra, og det er underlig hvordan vi som føler så sterkt for det som er vårt at vi ikke vil dele, tror andre mennesker har tatt så lett på å reise fra alt som var deres.

Innen utgangen av året venter man at 16 000 mennesker skal ha søkt om asyl i Norge. Det finnes ingen sikre tall, men man regner med at nærmere 60 000 nordmenn flyktet til Sverige i løpet av krigsårene. Historien er full av eksempler på hvordan nordmenn også har vært flyktninger. Vi dro da det ble utrygt å være her, og vi har også skapt utfordringer for dem som har tatt oss imot. De utfordringene vi står overfor i dag, nå når det finnes så mange som trenger vår hjelp, er utfordringer vi har en plikt til å håndtere. Vi har ingen rett til et enklere, fredligere liv enn andre. Og vi trenger å legge av oss alle fordommene vi har om flyktninger, slutte å se på flyktningene som flyktningene, og begynne å se på dem som enkeltmennesker med samme behov for frihet, trygghet, tilhørighet og fremtid som det vi har – som vi også hadde da det var krig her.

Vi kan ikke lene oss tilbake og se på, mens vi krever at de finner seg til rette og gjør seg fortjent til å være her. Det krever samarbeid å klare å leve sammen. Krever vi respekt for det norske samfunnet, må vi respektere deres forutsetninger for å forstå det norske samfunnet. Når vi forventer at de skal bidra og være en ressurs for oss, er det vi som må gi dem muligheten til det. Hvordan gir det mening å kritisere noen for å ikke bli en del av samfunnet, samtidig som vi snur ryggen til og forventer at de skal gjøre jobben alene? Akkurat nå handler det om å møte dem som kommer med den respekten vi forventer tilbake, og det handler om å være ydmyk og ha forståelse for det de har opplevd. Uansett om vi ikke kan avdekke hvert enkelt menneskes hensikt med å komme hit, så burde det være rom for å tro at det gjelder uavhengig av hvor man kommer fra; det at de færreste setter sitt eget og familiens liv i fare uten at det finnes noe å rømme fra.

Det gule huset i Vesterveien

Det er lett å få øye på det, når man kommer kjørende på vesterveibroa – forbi Kristiansand, mot Stavanger. Det lysegule huset som troner på høyre side, ved Bellevue, og som rommer en historie en sørlending ikke kan unngå å ha kjennskap til. Tre år og fire måneder under Gestapos kontroll. I syv år, siden 8. mars 1935, hadde det fungert som statsarkiv – også etter at det 10. april 1940 ble okkupert av tyskerne. Men 1942 ble starten på et mørkt kapittel i det lysegule husets historie; et kapittel preget av tortur, lidelse, ufrihet, frykt og usikkerhet.

B10B1
VESTERVEIEN 4: Huset i dag, 70 år etter krigen. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Det tar tid å planlegge og sette opp en utstilling som skal fortelle så mye som det Brennpunkt Arkivet skal. Det finnes rammer for det som kan fortelles; de fysiske begrensningene kjellerlokalet representerer er en av dem. Noen historier må prioriteres, noen må velges bort. Hvilke historier som blir fortalt avgjøres av hva som skjer de neste månedene, og ingenting er sikkert enda. Men det det ikke finnes tvil om, er at den Brennpunkt Arkivet-utstillingen som åpnes til neste år vil få stor betydning for mange unge mennesker. Skoleelevene som besøker Brennpunkt Arkivet kommer til å huske, på samme måte som de av oss som besøkte den gamle utstillingen da vi var skoleelever husker. Lyden av batongen som treffer gulvet i motstandssalen. Musikken på Kerners kontor som skulle overdøve skrikene. Det tomme blikket til Lipicki.

Det de besøkende får se i kjelleren, skal vitne om krigsårene. Det er her den viktige lærdommen ligger, og det er her det skal skapes grunnlag for refleksjon og forståelse. I år er det seksten år siden huset ble overgitt til Stiftelsen Arkivet, og siden den gang har det handlet om andre verdenskrig her; om lokal krigshistorie som et utgangspunkt for å lære om konflikt, fred, forsoning, demokrati og menneskeverd. Det som hendte her, i Vesterveien 4, blir satt inn i større sammenhenger, og utstillingen skal vise at det som hendte her under okkupasjonen er en del av en lengre historie som strekker seg helt frem til i dag. En liten del av utstilling skal handle om husets historie, om overgangen fra statsarkiv til fredssenter og om hvordan bygningen i dag huser flere organisasjoner som alle har fredsbygging i fokus.

B10B2
FREDSSENTER: I seksten år har Stiftelsen Arkivet forvaltet den gamle statsarkivbygningen, og i 2001 ble senteret åpnet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

At huset har fått den funksjonen det har i dag, skyldes en protest mot at bygningen skulle legges ut for salg på det åpne markedet da Statsarkivet flyttet i 1997. I en verden som preges av den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, er det lett å se hvordan protesten var viktig. Hvorfor et senter som dette er viktig. Det finnes så mange mennesker som lever i nød i dag, og den jobben som gjøres for å forstå hvordan vi kan stå best mulig rustet til å håndtere det som skjer er viktigere enn noensinne nå. Utstillingen er viktigere enn noensinne, fordi den lærer bort hva krig er og hva det innebærer å leve midt i den.

Når torsdagen kommer denne uken, skal det handle mer om det her på bloggen. Det skal handle om flukt; om hvordan vår egen erfaring med krig burde åpne øynene våre for det ansvaret vi har for dem som er på flukt nå, og at det ikke er så mye som skiller oss fra dem som kommer hit som flyktninger i dag.

De som slo tilbake

Når elevene står der hvor gruppen fra KVS Lyngdal stod sammen med omviser Bjørn fredag for tre uker siden, handler det om et lite, men likevel stort, spørsmål: Hvorfor? Hvorfor ble de arrestert og sendt til Arkivet, de som fikk oppleve det som foregikk på innsiden av huset under krigen? I et land som ble forsøkt avskjermet fra omverden av okkupasjonsmakten, var det mye som forandret seg. Hverdagen ble annerledes for de aller fleste, og mange stod overfor nye utfordringer. Hva skulle man gjøre, når landet man bodde i ikke lenger var et fritt land? Hvordan var det riktig å forholde seg til de tyske soldatene?

«Vi opplevde ei samkjensle mellom menneskene som tidligere var lite kjent». «Det ser ut som om det er motgang som må til, for å binde menneskene sammen. Det virker ikke slik under medgang». Ordene står skrevet i en av Guri Hjeltnes‘ bøker om hverdagslivet under krigen. Noen tok aldri stilling, men skillelinjene i det norske folk, mellom dem som valgte å stå på forskjellig side, ble skarpe både i krigsårene og i tiden etter. Noen utnyttet tyskernes nærvær. Noen samarbeidet. Men mange valgte også motstand, og det var den norske motstanden mot nazismen og okkupasjonsstyret Gestapo kjempet så hardt for å slå ned på. Og samholdet mellom dem som kjempet imot ble sterkt.

B7B1NAZIFISERING AV SKOLEN: Motstanden var sterk mot å la den nazistiske ideologien prege undervisningen, og mange lærere ble tatt inn til avhør på Arkivet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

De mange som ble arrestert og fengslet vitner om hvor farlig det var å ikke føye seg. Nazismen fikk likevel aldri slå røtter. Tidligere motstandsmann Tore Gjelsvik skriver om en sterk norsk motstandsvilje allerede fra okkupasjonens første sommer og høst, og om det som utviklet seg fra å være spontan opposisjon til å bli en velorganisert sivil motstandsbevegelse. Motstand både med og uten våpen fortsatte frem til krigens slutt i 1945, og forsøket på å nazifisere det norske samfunnet lyktes aldri.

B9B2MOTSTANDSMANN: Arne Laudal ledet sørlandets første Milorg-gruppe. I 1944 ble han dømt til døden og henrettet for sitt motstandsarbeid. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

En felles front mot tyskerne ble ikke bare skapt av organisert motstandsarbeid. De individuelle handlingene var også en viktig del av kampen for selvstendighet, frihet og trygghet. Rødfargen som raskt ble et symbol på patriotisme, og som førte til forbud mot de røde toppluene. Bruken av binders som symboliserte samhold. Å snu ryggen til når de passerte på gaten, og å reise seg fra plassen sin når et NS-medlem eller en tysker satte seg ned ved siden av. Det oppstod mange måter å vise sin avsky overfor nazistene på, og en motstandskamp som varte fra krigens begynnelse til slutt forteller om en befolkning som nektet å gi opp.

Det er en fjern tanke for mange av oss å måtte rette seg etter regler som ikke er våre egne. Å ikke kunne kritisere det som føles galt uten å risikere liv og helse, og å bli møtt med krav om å tro på noe vi ikke tror på. Det er nettopp derfor det er nødvendig å få et forhold til at livet her hjemme har vært sånn. At den kampen motstandsmenn og motstandskvinner tok under krigen er en kamp vi burde verdsette hver eneste dag vi ikke har det sånn. Det står mange tiårs frihet mellom oss og det de gjorde – men det finnes ingen garanti for at det blir mange nye.

Et møte med Brennpunkt Arkivet-lederne

B8B1
I SPISSEN: Prosjektleder Gro og historiker og forsker Thomas leder arbeidet med fornyingen av utstillingen her i kjelleren. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I desember stenges den, den gamle utstillingen som har stått siden 2001, og etter snart to års arbeid med å forme den nye nærmer fristene seg – og det er mye som skal falle på plass i løpet av de siste månedene. I disse dager er det produksjon av innhold og det å få på plass de eksterne aktørene som skal utføre arbeidet som er i fokus. Om bare fire måneder skal et langt kapittel i Stiftelsen Arkivets historie avsluttes, idet dørene lukkes for besøkende og de fysiske endringene i kjelleren begynner.

B8B2
TIL MINNE OM: På veggen i enden av korridoren projiseres navnene på dem man vet ble torturert her. Slik skal det også se ut når den nye utstillingen er ferdig. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Målet for den nye hovedutstillingen er at den skal utfordre, gi dem som kommer sterke opplevelser og skape forståelse for hvordan de ulike historiene som formidles hører sammen. Det skal bli en mer oppdatert og moderne utstilling; en som både tar i bruk nye tekniske virkemidler og som formidler historien om det som skjedde i kjelleren basert på den nyeste forskningen. Endringene som skal skje er store, og når «Brennpunkt Arkivet: Okkupasjon, motstand, fangenskap og samarbeid i Agder 1940-1945» åpnes i april til neste år, så har utstillingen fått et uttrykk den skal ha de neste 10-15 årene. Det blir likevel lagt vekt på at det skal være en dynamisk utstilling – en hvor små elementer kan byttes ut og sikre at utstillingen er i stadig utvikling.

I tillegg finnes det et mål om å bruke mer av huset til å formidle historien om det, og om flere midlertidige utstillinger slik «Vi skal leve! Fem tidsvitner fra Arkivet til Ravensbrück» var. Fremtiden er spennende, nå som finansiering av ombygging og utvidelse av Arkivet er sikret.

Har du lyst til å følge med oss på Instagram, så finner du oss her: Brennpunkt Arkivet. En konto det blir enda mer spennende å følge etterhvert som det nærmer seg!