Innenfor veggene i skrekkens hus

Tortur er et vanskelig ord å bruke, og et ubehagelig ord å lese. I et land hvor freden har fått vare i over 70 år er det likevel et viktig tema å prate høyt om – og det er det mange som gjør. Stiftelsen Arkivets naboer på huset, Amnesty International, er en av dem. De oppfordrer til å ta andres opplevelse av urettferdighet personlig. At mennesker har vært brutale mot hverandre til alle tider er et velkjent faktum, men å forstå hvordan det er å oppleve, både fysisk og psykisk, er en vanskelig oppgave.

IMG_4732I FANGENSKAP: «Skjerpet forhør» ble det kalt når fangene ble utsatt for nådeløs tortur. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

IMG_4739SJEFENS KONTOR: Rudolf Kerner, den uberegnelige lederen for det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand, var en fryktet mann. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Hva kan vel noen som sitter her i dag og skriver, innenfor de samme fire veggene hvor det fra januar 1942 og frem til krigens slutt ble begått umenneskelige handlinger, ha forutsetninger for å vite noe som helst om hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem som satt her? Hvordan det føltes å bli mishandlet i dagesvis i strekk? Hva som gjorde et menneske i stand til å behandle et annet på den måten?

Hvordan går man egentlig fra å være skomaker til å bli torturist? Det er vanskelig å forstå hvordan livet kan snu på den måten, uten at ondskap idet minste er en del av forklaringen. Kanskje er det også det, når man klarer å være vitne til et annet menneskes lidelse på den måten gestapistene på Arkivet var. I manuset for omvisning i Gestapokjelleren i dag, står likevel et viktig punkt: Det var ganske vanlige mennesker som gjorde uvanlig grusomme ting mot andre mennesker. Man kan ikke avfeie det som skjedde som gale menns verk, for hvilke forutsetninger har man da for å jobbe mot at det ikke skal skje igjen?

B5B2
TORTURMETODER I KJELLEREN: Slik kunne en fange bli liggende, bundet på ryggen inntil en stråleovn og en varm radiator, i inntil to timer. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I «Arkivet. Torturens høyborg» beskriver forfatter Kristen Taraldsen et sørlandsk Gestapo-hovedkvarter hvor torturredskapene var mange og torturmetodene kreative. I kjellerutstillingen har skoleelever, turister og andre besøkende blitt møtt med autentiske torturinstrumenter. Det skal de fortsette med. For en av de største grunnene til at man ikke forstår, er den avstanden som oppstår både i tid og rom, når krigen har vært over så veldig lenge og den torturen vi hører om i dag ikke skjer akkurat her hvor vi lever livene våre. Å fortsette å skape nærhet til det som en gang var, er en av utstillingens viktigste funksjoner.

Inntrykkene blir annerledes, når man går ned i kjelleren og får se, høre om og kjenne etter. Å fullt ut forstå det man aldri har fått oppleve selv er kanskje umulig, men et forsøk på og muligheten til å sette seg inn i det, åpner opp for å huske på vegne av dem som ikke er her lenger. Og husker vi, snur vi oss kanskje ikke bort den dagen vi står overfor det som er like vanskelig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s