En motstandsmann på innsiden

Historien om Friedrich Leinböck-Winter er historien om en tvangsutskrevet østerriksk soldat og hans kamp mot det nazistiske tankesettet. Det er også historien om hvordan grensene mellom oss og dem i krigstid kan være skarpe, men ikke alltid så skarpe som man tror. Dessuten er det en historie om mot – for det krever mot av en 21 år gammel sanitetssoldat, sendt til Norge og stasjonert i Kristiansand, å drive motstandsarbeid når man hører hjemme i okkupasjonsmaktens egne rekker.

Han ville bli filmregissør, men ble motstandshelt. Det forteller både om livets uforutsigbarhet, og om hvor mye betydning et enkeltmenneskes valg kan få for et helt lands fremtid. Friedrich Leinböck-Winter var allerede leder av et motstandsnettverk innenfor Wehrmacht da han kom til Norge og fortsatte sitt arbeid her. I Kristiansand kom han i kontakt med en norsk kameratgjeng, guttene som etterhvert gikk under navnet Norges Frihetsbevegelse, og hans viktigste oppgave var å få tilgang til illegale aviser slik at usensurerte nyheter kunne nå frem til soldatene i landet. Men to måneder var alt Winter-gruppen fikk.

Opprullingen av gruppen og arrestasjonene av medlemmene skjedde allerede sommeren 1942, og avsløringen var en vond opplevelse for Leinböck-Winter. Senere samme årene ble fangene ble sendt fra Kristiansand til Oslo. Det var her han forsøkte å ta sitt eget liv, på cellen han fikk på Akershus festning. Tre år inn i krigen, søndag 11. april 1943, var det her han ble henrettet – på Akershus festning – etter en rettssak som endte med tre dødsdommer:

B9B172 ÅR SENERE: Utsikten fra Akershus festning, der hvor Norsk Hjemmefrontsmuseum ligger i dag – fullt av påminnelser om hva som en gang skjedde her.  FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Friedrich Leinböck-Winter er en av dem som aldri fikk se andre enden av krigen, men selv om han ikke fikk leve, har det arbeidet han gjorde fått leve helt frem til i dag. Han kom aldri tilbake til jobben han hadde ved turbinfabrikken i hjembyen St. Pölten, og han fikk aldri oppleve å bli filmregissør, men det han ble er en viktig del av en viktig historie som blir fortalt på nytt 72 år senere.

Når handlingsrommet og resten av Brennpunkt Arkivet står klar, lever hans del av motstandshistorien videre gjennom dem som kommer for å se og høre om den. Den minner oss på at motstandskampen, i likhet med resten av historien, alltid kan brytes ned til hvordan enkeltmennesker tenker og handler. Og det er nettopp det som skal gjøre det overkommelig for oss, når vi står der ansikt til ansikt med en 23 år gammel soldat som døde for det han trodde på, å forstå hvordan det som hendte med han også har noe å si for det som hender med oss.

Innenfor veggene i skrekkens hus

Tortur er et vanskelig ord å bruke, og et ubehagelig ord å lese. I et land hvor freden har fått vare i over 70 år er det likevel et viktig tema å prate høyt om – og det er det mange som gjør. Stiftelsen Arkivets naboer på huset, Amnesty International, er en av dem. De oppfordrer til å ta andres opplevelse av urettferdighet personlig. At mennesker har vært brutale mot hverandre til alle tider er et velkjent faktum, men å forstå hvordan det er å oppleve, både fysisk og psykisk, er en vanskelig oppgave.

IMG_4732I FANGENSKAP: «Skjerpet forhør» ble det kalt når fangene ble utsatt for nådeløs tortur. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

IMG_4739SJEFENS KONTOR: Rudolf Kerner, den uberegnelige lederen for det tyske sikkerhetspolitiet i Kristiansand, var en fryktet mann. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Hva kan vel noen som sitter her i dag og skriver, innenfor de samme fire veggene hvor det fra januar 1942 og frem til krigens slutt ble begått umenneskelige handlinger, ha forutsetninger for å vite noe som helst om hvilke tanker som gikk gjennom hodet på dem som satt her? Hvordan det føltes å bli mishandlet i dagesvis i strekk? Hva som gjorde et menneske i stand til å behandle et annet på den måten?

Hvordan går man egentlig fra å være skomaker til å bli torturist? Det er vanskelig å forstå hvordan livet kan snu på den måten, uten at ondskap idet minste er en del av forklaringen. Kanskje er det også det, når man klarer å være vitne til et annet menneskes lidelse på den måten gestapistene på Arkivet var. I manuset for omvisning i Gestapokjelleren i dag, står likevel et viktig punkt: Det var ganske vanlige mennesker som gjorde uvanlig grusomme ting mot andre mennesker. Man kan ikke avfeie det som skjedde som gale menns verk, for hvilke forutsetninger har man da for å jobbe mot at det ikke skal skje igjen?

B5B2
TORTURMETODER I KJELLEREN: Slik kunne en fange bli liggende, bundet på ryggen inntil en stråleovn og en varm radiator, i inntil to timer. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

I «Arkivet. Torturens høyborg» beskriver forfatter Kristen Taraldsen et sørlandsk Gestapo-hovedkvarter hvor torturredskapene var mange og torturmetodene kreative. I kjellerutstillingen har skoleelever, turister og andre besøkende blitt møtt med autentiske torturinstrumenter. Det skal de fortsette med. For en av de største grunnene til at man ikke forstår, er den avstanden som oppstår både i tid og rom, når krigen har vært over så veldig lenge og den torturen vi hører om i dag ikke skjer akkurat her hvor vi lever livene våre. Å fortsette å skape nærhet til det som en gang var, er en av utstillingens viktigste funksjoner.

Inntrykkene blir annerledes, når man går ned i kjelleren og får se, høre om og kjenne etter. Å fullt ut forstå det man aldri har fått oppleve selv er kanskje umulig, men et forsøk på og muligheten til å sette seg inn i det, åpner opp for å huske på vegne av dem som ikke er her lenger. Og husker vi, snur vi oss kanskje ikke bort den dagen vi står overfor det som er like vanskelig.

En siste undervisningshøst i gammel utstilling

Et nytt skoleår er igang. Siden den permanente utstillingen stod klar i 2001, har over 40 000 skoleelever fått omvisning og undervisning på Arkivet. I dag var det tredje klasse ved KVS Lyngdal som fikk dette skoleårets første omvisning i kjelleren. Når neste høst kommer, er det en helt ny utstilling elevene blir vist rundt i, men det vil fortsatt starte her – i minnetrappa i tredje etasje:

IMG_4821
FØRSTE STOPP: I minnetrappa får elevene se film før omvisningen begynner. FOTO: Linn Maria Larsen/ Stiftelsen Arkivet.

IMG_4825
OMVISER I 13 ÅR: Eks-soldat Bjørn og dagens andre elevgruppe i motstandssalen. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet.

Blant omviserne på Arkivet finnes mennesker med helt ulike bakgrunner og erfaringer – noen fra skole, politi og militære. Felles for alle er kurs og veiledning for å sikre elever og andre besøkende kompetente omvisere – og et ønske om å fortelle hva som skjedde på Arkivet og hvilke rolle det hadde i krigsårene. Om mennesker som stod side om side med tyskerne og om mennesker som kjempet imot. Om de to som døde her, og om dem som ble sendt videre til andre fangeleirer. Om dem som aldri kom tilbake igjen. Den yngste som ble arrestert og brakt til Arkivet var kun 14 år. Like gammel som niendeklassingene; hovedtyngden av dem som kommer hit på skolebesøk i dag. Det fantes ingen som kunne være trygge.

Når den nye utstillingen står klar, skal det dreie seg enda mer om handling og om å involvere dem som er med når elevene får omvisning. Å kunne reflektere er fortsatt en viktig del av det, men målet er at man skal ha tatt et aktivt valg og fått et litt annet forhold til det man har blitt fortalt idet man setter seg på bussen og drar hjem igjen. Det er nettopp det at mennesker må ta vanskelige valg og forholde seg til konsekvensene av dem, i krigstid såvel som i fredstid, som skal bli et viktig fokus når den nye utstillingen har kommet på plass.

I skyggen av mennene

Det er lett å forbinde krig med uredde menn i uniform. Av de 3562 som gjennom krigsårene ble arrestert og satt i fangenskap, var kun 272 kvinner. Også overgriperne var menn. Det store flertallet var utvilsomt menn, med den naturlige forklaringen at krig tradisjonelt sett har vært et område for menn.

Vi vet at det ikke bodde flere menn enn kvinner i Norge ved krigsutbruddet – så hvor var de norske kvinnene? Hvem var de, og hvilke roller inntok de under krigen? I NRK-dokumentarserien «Kvinner i krig» løftes deres innsats under krigen frem som avgjørende og viktig. Det eneste som skiller den fra mennenes innsats, er at den var mindre synlig. Legger man stereotypiske oppfatninger av hvem som deltar i krig til side, vil man få øye på hvordan både koner, mødre, døtre og søstre tok opp kampen. Men mange tiet om sine historier etter krigen, og mange fikk aldri fortalt. Å hente jobben disse kvinnene gjorde frem i lyset er en viktig oppgave.

IMG_4804
MINNESMERKE: Ved inngangen til Arkivet. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Kampen for frihet og selvstendighet var ikke bare for menn, og tyskernes grep rundt Norge opprørte på tvers av befolkningen. Brennpunkt Arkivet skal blant annet gi de besøkende et innblikk i hvordan mennesker på ulikt vis slo tilbake da nazistene forsøkte å forme det norske samfunnet etter eget ønske. Både kvinner og menn tok fatt på motstandsarbeid med liv og helse som innsats. I boken «Kvinnekamp. Historien om norske motstandskvinner» har historiker Kristin Hatledal fortalt om en del av motstandshistorien det har vært stille om etter krigen, og om hvordan motstand kostet 26 kvinner livet. De fleste i tysk fangenskap. På Arkivet har vi tidligere fortalt historiene til fem som kom tilbake.

Et tradisjonelt kvinnesyn gjorde at kvinner i flere tilfeller kunne forsvinne lettere under radaren, og mange motstandskvinner arbeidet i etterretnings- og varslingstjenesten – arbeid det var vanskeligere å få øye på. En av de 272 kvinnene som var innom Arkivet var Henriette Bie Lorentzen. Et eksemplar av den illegale avisen Håndslag ble funnet under en ransaking av leiligheten hun bodde i. Henriette var gravid med sitt andre barn da hun ble tatt til fange og torturert, og hennes historie forteller noe viktig om deltakelse i krig. Den forteller om hvordan mot, vilje og oppofrelse finnes i alle slags skikkelser, og om hvordan de aller mest brutale konsekvensene dersom man ble tatt ikke var forbeholdt menn. Et besøk i den nye utstillingen vår vil gi deg et innblikk i hvordan krigen ikke var for menn. Den var for mennesker.

Hvorfor skal vi fornye oss?

Et mål for en utstilling vil alltid være å påvirke den som kommer for å se og oppleve. Blir du berørt, inspirert eller bittelitt klokere etter å ha besøkt oss? Da har vi oppnådd det vi ville. Avgjørelsen om å oppgradere kjellerutstillingen ble tatt allerede i 2009. Økt autentisitet var et viktig stikkord – det samme var tilgjengelighet. Det skulle bli enklere å vandre rundt og ta utstillingens ulike inntrykk innover seg på egenhånd. I oktober to år senere stod første trinn klart. Blant annet hadde vi fått en korridor som ser slik ut:

IMG_4773FRA 2011: Her skal det skje mindre endringer. Teksten om norske hjelpere erstattes. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

I neste runde av fornyingen, den vi har valgt å kalle «Brennpunkt Arkivet», blir det meste fra 2011 stående som før. I motstandssalen, derimot, ryddes det gamle bort til fordel for noe helt nytt; en presentasjon av 15 mennesker og valgene de tok i møte med okkupasjonsmakten. Mennesker som på ulikt vis gjorde motstand. Men rommet er mer enn dette. Et mål er å vise nyansene i det som skjedde, og at det å være nordmann i et okkupert Norge ikke nødvendigvis betød at man måtte velge mellom samarbeid med tyskerne eller aktiv motstandskamp. Det er fokuset på valg og konsekvenser som har gitt denne delen av den nye utstillingen navnet handlingsrommet. Passiv tilpasning var vanlig, og mellom kollaboratører som Ole Wehus og mostandsmenn som Pål Eiken fantes mennesker som tok helt andre valg.

Det er mye som skal skje i månedene frem mot åpning. Handlingsrommet er en viktig del av det, men ikke den eneste, og rundt halve kjelleren skal i løpet av tiden frem til 9. april bli ny.

IMG_4727MOTSTANDSSALEN: Rommet som til neste år blir seende helt annerledes ut. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Er du nysgjerrig på hvordan man planlegger og lager en ny utstilling? Hvem som er involvert, og hvilke tanker som ligger bak avgjørelsene som blir tatt? I ukene som kommer vil vi dele dette med deg. Menneskene som på ulike måter jobber med utstillingen mens den tar form, hvorfor innholdet blir som det blir og hvordan en utstilling med utgangspunkt i en 70 år gammel krig er relevant for livene vi lever i dag.

Ny utstilling i emning

En klok mann sa en gang at «Those who cannot remember the past are condemned to repeat it». I år har vi markert at det er 70 år siden krigen tok slutt her til lands. Når det åpnes ny utstilling i Gestapokjelleren her på Arkivet i april til neste år, nærmer det seg 71 år. Det er lenge siden. De gjenlevende blir borte, og de som husker blir færre. De av oss som har fått vokse opp i trygghet og overflod trenger hjelp til å bli bevisst hva vi har, og hva våre generasjoner har vært så heldige å få slippe. Det er ikke lett å forstå krig for oss som bare har levd i fredstid.

IMG_4735PÅ CELLA: Under krigen satt rundt 3500 sørlendinger i fangenskap fire dager eller mer. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

«Brennpunkt Arkivet» skal den hete, den nye utstillingen i kjelleren, som skal bidra til at fortiden ikke forsvinner helt for oss. I 3 år og 4 måneder fungerte Arkivet som hovedkvarter for det hemmelige tyske politiet, Gestapo. Norsk motstand skulle bekjempes med harde midler, og mange av de arresterte ble utsatt for tortur. Hvordan kunne det egentlig skje? Når skoleelever vises rundt i utstillingen i Gestapo-kjelleren slik den ser ut i dag, legges det vekt på nettopp det – for hvordan kunne noe slikt finne sted i den gamle statsarkivbygningen? Hva gjør det med et menneske å oppleve et slikt sted innenfra?

IMG_4738 2
TORTUR: Mishandling av fanger skjedde både i celler og kontorer, men det aller mest alvorlige fant sted i torturkammeret i kjelleren. FOTO: Linn Maria Larsen/Stiftelsen Arkivet

Når dørene åpnes til «Brennpunkt Arkivet» 9. april 2016, er det nettopp enkeltmenneskene og de personlige erfaringene som har fått større plass. Venn og fiende, tysker og nordmann, kan fremstå som voldsomme kontraster i ettertiden, men krigsårene var preget av både motstand og samarbeid, og nyansene er flere enn som så. Det er viktig å huske det – at verden ikke var mer svart-hvit da enn den er i dag, og at bak enhver avgjørelse om samarbeid eller motstand finnes et menneske med tanker og følelser vi vanskelig kan sette oss inn i fra her vi står i dag.

Det er temaer som dette, okkupasjon og motstand, som vies stor plass i utstillingen som kommer. Alle oss som har tilknytning til eller interesse for Arkivet og dets historie har en spennende tid foran seg, og denne bloggen er opprettet for å gi deg som har lyst til å bli med på reisen en liten titt bak kulissene. Vi vil at du skal få se hva vi driver med, stille spørsmål, reflektere og delta i vårt felles arbeid med å huske den delen av vårt lands historie som er altfor viktig til å glemmes.

Du er velkommen til å besøke dagens utstilling i kjelleren, og til å følge oss på veien mot noe nytt!